Gå tilbake til Kasmenistansk historie
Gå opp til Top
Gå frem til Kasmenistanske ord og utrykk

Sagn og skikker

Kasmenistanske skikker

Kasmenistansk bryting

Bryting er Kasmenistans mest populære sport. Det eneste som kanskje kan kom opp mot dennes popularitet er, enkelte steder, lassokasting. Det er Khanen eller kommandanten på stedet som fastsetter tidspunktet for en brytekonkuranse. Han velger ut en soldat som har utmerket seg til dommer i konkurransen. Dette er en stor ære, særlig dersom det er Khanen selv som utpeker denne. Før konkurransen begynner gjør sjamanen et rituale for å jage bort onde ånder. Røyk pleier å være en sentral del av dette ritualet.

Det tegnes opp en jevn sirkel på flat mark. Konkurrentene ikke lov til å ta med seg våpen inn i ringen. Den tradisjonelle påkledningen er et lendeklede som surres rundt kroppen av et langt løystykke, og eventuelt en liten vest (se kostymekompendiet). Grunnen til at bryterne ikke har mer klær på seg er for å unngå et de river og sliter i hverandres klær som om det var en slåsskamp mellom haremskvinner. Det er også vanlig å smøre kroppen inn med olje for at det skal bli vanskeligere for motstanderen å få skikkelig tak.

Målet er å få kastet eller dyttet motstanderen ut av sirkelen. Det er ikke lov til å slå, sparke eller brekke noe på motstanderen. Det er vanlig at det til å begynne med er fastsatt hvem som skal bryte mot hverandre. Vinnerne av hver sin kamp kjemper så mot hverandre til det bare er en igjen. Alle som har vunnet minst en kamp kan deretter utfordre alle voksne menn blant publikum for å vinne mer ære.

Buzkashi

Den beste beskrivelsen av denne "fritidssysselen" er rugby til hest, med et hodeløst sauekadaver (boz).

Boz blir plassert i en sirkel på ene enden av et område. De hissige rytterne til hest på den andre.

Det er hver mann for seg selv under rittet mot boz. Det er ikke tillatt å bruke kniv, men pisk.

Målet med spillet er å få tak i kadaveret og bære det opp området og rundt en post, men den vinnende rytteren er den ene son slipper kadaveret tilbake i sirkelen. Alt mens krigen på hesteryggen om å stjele boz. Knuste neser, ødelagte skuldre og smadrede hofteben er en del av moroa.

I orduer på erobringstokt er dette et spill som soldatene gjerne spiller til avveksling eller som et seiersspill der sauekadaveret er byttet ut med fienden.

Keshar--krigsfanger

Når en kasmenistaner blir beseiret og avvæpnet i strid av en annen kasmenistaner og seierherren lar den som blir nedkjempet få beholde livet har denne æresgjeld til sin beseirer. For å gjøre opp denne æresgjelden sverger han at han vil lydig tjene sin overmann i et år og en dag. Han kler seg da i en grå fotsid kjortel og blir kalt keshar. Han beholder sitt gamle navn, men ingen bruker klansnavnet hans så lenge han er keshar. En keshar er forventet å adlyde det minste vink fra ham han har æresgjeld til, men er ikke forventet å adlyde andre med mindre hans herre har gitt ham spesifikk ordre om det. Ingen kasmenistaner vil være redd for at en keshar vil rømme eller forsøke å skade noen på det stedet han tjener. Skulle han gjøre det vil han miste all ære overfor alle kasmenistanere.

Det finnes også en annen type fanger, de navnløse. Disse er menn som har mistet all ære, og som i stedet for å bli drept er blitt gjort til slaver for livet. Dette kan være menn som har forrådt sin khan, brutt et keshar-løfte eller sverget nokir mer enn en gang. De må kle seg i en fotsid svart kjortel. De har ikke rett til å bruke det navn de en gang ble gitt, men blir bare tiltalt som `slave' eller `æreløs'.

Tegn i naturen

Dette er kunnskap som er overlevert fra de foregående slekter.

Møter man en slange på vei til et måltid skal denne slås i hel og bringes til ilden hvor maten er kokt. Som et tegn på seier og overflod de neste dagene, og i takk til gudene som har gitt oss så meget mer å fortære brennes den så.

Kommer en hund deg i møte når du er ute å rir skal du merke deg hvilken av de åtte himmelretningene den kommer fra. Denne retning skal du vende ditt ansikt mot om du om aftenen søker lykken i spill.

Har din herre kalt på deg, og himmelen er hvit mot nord, gå i godt mot, rettferdigheten er med deg.

Er sanden gul der solen går ned, gå i fryd til ditt leie og vær din make kjærlig, og en sønn vil bli født deg. Men drømmer hun om jord natten som følger vil ditt avkom bli en datter.

Om det røde er meget synlig i regnbuen, vær uredd i jakt på rovdyr og om du rir i krig, alle de sår du får vil gro raskt, og være deg til ære. Men står regnbuen for ditt venstre øye og viser mye grønt, vær varsom, for ukjente farer kan lure på din sti.

Hvis fugler kommer flyvende fra sør, og vinden følger dem, hold deg hjemme, for forfedrene ønsker din hjelp. Gå til sjamanen og gi de offer han ser egnet, så din slekt økes med kløktige barn. Om en fugl møter deg når du går ut av ditt telt, merk deg hvilken vei den flyr. Flyr den mot nord har dine forfedre lidt en urett, og trenger ditt offer, flyr den mot sør vil de hjemsøke deg i drømme og fortelle om ting som kan komme. Om den flyr mot øst skal du prise dine forfedre og be dem om hjelp, for de har det godt, kommer den fra øst og fortsetter i en rett linje skal du bruke dagen på et rolig vis, og tenke over alt du gjør og sier.

Kommer du til en elv, og vannet renner ut fra din venstre side, stopp og ta med deg noe av det til dagens måltid, så vil din familie ikke straffes med uvettige krangler. Ser du fisk i vannet, skal du om du kan fange disse, halvparten skal du ofre til forfedrene, resten skal du spise med din familie, og dere vil leve lenge.

Sitter du i ditt telt og en sort katt legger seg over dine føtter, la en kjær slektning våke over deg i din søvn, enten vil du drømme om sannheter som kommer eller dø om ingen er der til å jage de onde ånder vekk. Men jaget du katten vekk varsler det brann og store tap. Er katten svart skal du lure den opp i ditt fang og gi den mat, for dine forfedre våker over deg og sørger for den varme og mat du trenger om du ærer dem.

Den som feller sine tårer over et sluknet bål vil kunne se den som har voldt en urett i drømme.

Andre folkeslag

Kaledeerne
har vist seg å være et underlegent folkeslag. Mennene deres er sveklinger som lar seg styre av kvinnene. Hele deres samfunn er gjennomsyret av tankene til disse furiene. Ære og manndom betyr ingenting for dem, bare du gir dem en slant penger er de villige til å glemme urett som er begått mot dem. Deres umoral kjenner ingen grenser, og mennene er for ynkelige til å motsette seg kvinnenes vellystige løssluppenhet. Kaledeerne bekjenner seg til en gudinne ved navn Kala, en personifisering av månen, som deler dennes lunefulle omskiftelighet. Deres matvaner er sære. De lever i den villfarelse at kjøtt fra gris, slange eller rovdyr er farlig. Maten tilberedes på de merkeligste måter, og kjøttet slaktes og parteres etter de mest obskure og unødvendige riter og forskrifter. Kaldoc er et ørkenområde i det vestlige Kasmenistan.
Amazigh
er et annet folkeslag som lever i den villfarelse at det er kvinnene som skal styre. I stedet for å se til at kvinnene går anstendig kledd slører de til sine menn. De tilber også Kala, og om mulig, lar seg rive enda sterkere med av månens lunefullhet. Omreisende røverpakk er ordet som best beskriver dette folket. De påstår selv at legger stor vekt på ære. Men deres omtåkede tankegang viser seg i at de større krenkelser på deres ære ikke affiserer dem det minste, mens småting kan få dem til å kaste seg fryktløs inn i kamp mot en stor overmakt for å gjenopprette den ære de tror de har. I det minste har de mer mot en de svakelige kaledeerne. De ugjennomtrengelige fjellområdene i sørvest som de holder til i har vi ikke ennå brydd oss med å erobre.
Kadilerne
dette dekadente folkeslaget var det første vi la under oss. Det eneste området vi ikke styrer er myra i sør som de kaller Arland. Folket her påstår at for lenge siden skal det ha vært et mektig kongedømme i Kadilia. Dersom det er sant må det ha vært herskere med en helt annen karakter enn det folket som bor her i dag. De deler seg selv inn i ulike grupper som de kaller kaster, som gir høy eller lav status. De har et uttall obskure regler for hvordan medlemmer av de ulike kastene skal omgås hverandre som de til og med selv har vanskeligheter med å holde orden på. De tror på et uttall forskjellige guder, mange av dem knyttet til heksekunst, som er et utbredt fenomen her. Kadilerne hevder at en gang var landet deres fult av mektige magikere, men nå er det nesten bare ynkelige landsbyhekser tilbake. Både menn og kvinner er fryktelig jålete. Negoynerne i det nordlige Kadilia har adoptert en del kasmenistanske klesskikker, men alle vil likevel kunne se at de er kadilere. Kadilia er et varmt og fuktig område i det sydlige Kasmenistan.
Shiraz
er et fjellfolk som Kasmenistan har lagt under seg. De er i utgangspunktet tyvpakk, men har nå lært å underordne seg. De har ofte blitt forvekslet med amazigh, men selv om shiraz-kvinner er svært uregjerlige er likevel ikke mennene like lydige hunder for kvinnene som hos amazigh. Men da mennene ikke har orden på kvinnene er det mye bråk og krangel mellom de to kjønn. Det er ikke godt å vite hva slags guder eller ånder dette folket tradisjonelt tilber, men nå har mange av dem sett klokskapen i å følge kasmenistanske skikker og religion. Shiraz-folket bor i fjellene og ved kysten i det sørvestlige Kasmenistan.
Bystatene
er en samling små stater øst for Kasmenistan som stadig ser ut til å småkjekle som barn seg imellom. Dette er grunnen til at de ikke har klart å samle seg til et rike. En dag kommer Kasmenistan til å samle landet deres for dem. Herskerne i Bystatene er noen sveklinger som er avhengige av leiesoldater til å forsvare byene sine. Folket her liker å klynge seg sammen i byer der de tilbringer dagene med meningsløse gjøremål som de setter svært høyt. Mange av kvinnene er svært yndige, men maler ansiktet sitt som om det skulle være ansiktet til en statue. Noen kvinner tror imidlertid de er menn og kler seg i mannsklær og bærer våpen. I Bystatene holder folk seg inne med ånder som de kaller kami ved å ofre ting til dem i langtekkelige seremonier.
Furitagerne
er et griskt folkeslag. som setter gull høyere enn noe annet. Herskerne i dette landet har liten ære, for de overlater krigføringen til slaver og den minst velstående del av befolkningen. Mange furitagere eier ikke viljestyrke og fråtser i mat og annen luksus slik at kroppen blir sløv og dorsk, noe de prover å skjule med å tylle kroppen inn i alt for store og fargesprakende klær. Mange handelskaravaner har sin opprinnelse i Furitago. Handelsmennene som reiser med disse ter seg høvisk, men deres prat drøyer ofte i langdrag. Furitago ligger lengst mot vest og grenser til havet.
Carintia
er navnet på en sammenslutning av tre svake riker i nordvest som klamrer seg til hverandre i frykt for Kasmenistans stolte hær. De tilber mange guder i et stort tempel i Geneland, det av smårikene som ligger nærmest Kasmenistan. Folk herfra påstår at heksekunster er forbudt og straffes med døden. Vi vet imidlertid at dette er løgn da vår stolte hær ble slått med pest av deres hekser. Det siste vi hørte herfra er at det har brutt ut borgerkrig, så det er nok bare et tidsspørsmål før dette blir det stolte Kasmenistans nye provinser.
Isfolket
er et hardført folkeslag som bor i isødet i nord. De er fåtallige, men dyktige krigere. De kjemper i dyp snø som om det skulle være lavt gress. Mye ære vil tilfalle den khan som beseirer dem. De av isfolket som vi har tatt til fange er gode tjenere. Når de er beseiret kjenner de sin plass. Særlig gjelder det Katak-stammen. Den som eier en slave av dette folket trenger verken frykte sult eller fiender. De har sjamaner som oss, men tilber andre ånder. Om disse vet vi lite.

Kalender

Den kasmenistanske kalenderen har 13 måneder, samt 9 dager uten tilhørighet i begynnelsen av året, og 5 i slutten. Hver uke har 9 dager, og hver måned er på 3 uker. Hver av månedens 3 uker har et eget navn.
Månedene: Ukene: Dagene:

1. Fadu

1. Saj 1. Artsj

2. Jijish

2. Mom 2. Tazik

3. Kipt

3. Os 3. Nal

4. Tsjip

4. Tsje

5. Guld

5. Kok

6. Ubai

6. Zul

7. Tzjisj

7. Jel

8. Tazak

8. Bala

9. Prall

9. Hitaj (hviledag--som ikke overholdes særlig strengt)

10. Tsjol

11. Orok

12. Dach

13. Tall

Årets ni første dager kalles kun: Artsj, Tazik, Nal osv.

Deretter kommer første dag i første uke i første måned: Fadu -- Saj -- Artsj. Systemet er altså: Først kommer månedens navn, deretter ukens navn, og til sist dagens navn.

Året avsluttes med 5 festdager som kalles: Batu-Artsj, Batu-Tazik, Batu-Nal osv.

Hvert 16. år legges fire dager til, slik at det blir en hel uke. Denne uken er kasmenistanernes største folkefest. I denne uken kan folket bestemme om Kakhanen skal få fortsette å styre. Er svaret nei blir Kakhanen henrettet. Det er 303 år siden man sist sa nei til khanens styre.

Kasmenistanske sagn

Legenden om tobakk

For lenge siden var det en gang en Khan som hadde en ung sønn som var i gifteklar alder, men til sin fars fortvilelse hadde han ingen interesse av å finne en kone. Problemet var at ingen kvinne var tilstrekkelig vakker og sjarmerende til å kunne vinne hans hjerte. En dag gikk den unge mannen på jakt på taigaen og fikk øye på en kvinne som vandret alene ute i ødemarka.

Hun var så vakker at han øyeblikkelig ble forelsket i henne. Han tenkte ikke på at det var merkelig at en kvinne som henne levde alene ute på taigaen. Han besluttet seg for å gifte seg med henne med det samme og tok henne med seg tilbake til sin yurt.

Sønnen fortalte aldri faren khanen om ekteskapet med den mystiske kvinnen. Mannen levde lenge lykkelig sammen med sin kone. Andre folk merket imidlertid at kvinnen var svært merkelig. Det virket ikke som hun hadde noen fortid, og hun åt kjøttet av grevlinger som hun fanget med slynge på taigaen.

Da ryktene om sønnen og hans eksentriske kone nådde den strålende Khan, reiste han til sin sønns leir for å finne ut hva som hadde skjedd. Han hadde mistanke om at kvinnen var en bong, en type vandød som blir til når en ond ånd går inn i kroppen til en som nettopp har dødd, og bringer den tilbake til livet. Disse vesenene lever langt ute i ødemarka. De unngår ulvene som jakter på dem og lever av å spise små dyr.

Da han kom til sin sønns yurt, møtte han den vakre og mystiske kvinnen som hadde blitt hans svigerdatter. Hans menn grep tak i henne, og da de trakk håret hennes bakover fant de øyets tegn i pannen, et sikkert tegn på at hun var bong. Khanen ga ordre om at de skulle hogge hodet av henne.

Før hun døde fikk hun sønnen til å gi henne et siste løfte. "Kom tilbake til dette stedet om et år, og der hvor mitt blod har blitt spilt på marken vil du finne en vakker plante. Ta bladene, tørk dem og røyk dem. De vil få deg til å huske gleden som du hadde sammen med meg."

Neste sommer reiste den unge mannen tilbake til stedet der hans kone hadde blitt henrettet. Der sto det en høy vakker plante, hvis make han aldri hadde sett. Han tok bladene, tørket dem og til slutt røykte han dem slik han hadde lovet. Mens han røykte følte han glede og velbehag fra sin kones siste gave.

Til denne dag er det mange menn som har gledet seg over denne kvinnens gave til menneskene. Men lik en vakker kvinnes kjærlighet har den sine farer for den kan gjøre en mann til slave av sin avhengighetsskapende kraft.

De første sjamanene

Det var en gang for så lenge siden at folk fortsatt husket hvordan det var da Batu bodde blant menneskene. Det var mye glede på den tiden, for det fantes ennå ingen sykdommer. Men det var en ond ånd som kalte seg Erleg Khan, hersker over åndene i øst som ikke likte dette og som bestemte seg for å sende sykdommer og ulykke mot menneskene. Da ble menneskene syke og svake. Gudene ble urolige og møttes i Pleiadene for å diskutere hva de skulle gjøre med Erleg Khan. De bestemte seg for at Avdangir skulle sende ørnen for å være en sjaman blant menneskene.

Da ørnen ned fra åndeverdenen prøvde han å snakke med menneskene for å fortelle dem at han var kommet for å være sjaman blant dem. Men han kjente ikke menneskenes språk, så etter en stund reiste han motløs tilbake til gudene og fortalte dem at han ikke kunne hjelpe menneskene. De fortalte ham at han skulle vende tilbake, men denne gangen skulle han finne en kvinne, gjøre henne med barn, og dette barnet ville bli den første sjamanen. Til og med i dag husker sjamanene ørnens flukt i sine danser, og de flyr opp til himmelen når de er i trance.

På den tiden var sjamaner svært mektige. De kunne reise med lynets fart over jorden og utføre de mest utrolige bragder. En av de mest kjente sjamanene var Hara-Gyrgen. Da Batu så hvor arrogant denne sjamanen var, bestemte han seg for å teste ham. Batu tok sjelen til Hara-Gyrgens datter, slik at hun ble som død. Da sjamanen så at sjelen til hans datter var blitt borte, gikk han inn i trance og fløy opp til den øvre verden. Han kom til Batus telt og så at jentas sjel var i en flaske, og at Batu holdt tommelen sin foran åpningen på flasken. Hara-Gyrgen forandret seg til en bie, stakk Batu på kinnet, og da Batu slapp flasken for å slå til bien, grep sjamanen jentas sjel og fløy tilbake til jorda. Batu ble sint, og straffet sjamanen for å være for mektig. Han fikk Hara-Gyrgen til å hoppe opp og ned på et fjell for all tid, og når det fjellet har blitt slitt ned vil sjamanene miste sine krefter. Etter hundrevis av år med hopping på fjellet, begynner Hara-Gyrgen å bli trett, så sjamanene er ikke lenger så mektige som de var tidligere, og folk forstår ikke lenger mange av sjamanenes sanger.

Falkefolket ved Baikalsjøen

Det var en gang for lenge siden en jeger av Avdangir-stammen som gikk langs Baikalsjøen da han fikk øye på en falk som kom flyvende og landet ved bredden. Falken strakte seg og til jegerens store forundring tok den av seg fjærhammen, og ut steg en vakker kvinne. Hun la hammen til side og steg ut i innsjøen for å bade. Jegeren begjærte henne og ønsket å gjøre henne til sin hustru, så han stjal fjærhammen og gjemte den. Da kvinnen kom opp fra vannet tok han henne med hjem og giftet seg med henne, og de fikk mange, mange barn.

Selv om de elsket hverandre, begynte konen etter hvert å lengte mer og mer tilbake til sitt eget folk. Til slutt etter 20 år tryglet hun mannen sin om å få vende tilbake til falkefolket, så motvillig ga han henne tilbake fjærhammen. Hun tok den på seg og fløy ut gjennom ljoren i yurten, tilbake til falkefolket. Hun ble aldri sett i menneskeskikkelse igjen. Barna hennes, og alle hennes etterkommere som den dag i dag bor ved Baikalsjøen, husker fortsatt sitt opphav blant falkene. Hver vår hilser de falkene med sanger, ofringer og sjamanenes ritualer ved innsjøens bredd.

En dag i Kasmenistan

Fremmede!

La deg som leser dette føle sympati for meg, for jeg har havnet i storulykke. Først; den kasmenistaner som viser deg dette, lever antagelig iden tro at det gir eieren eiendomsretten over et hus i Meplar. Det gjør det dessverre ikke, men jeg bønnfaller deg om ikke å fortelle ham det.Hvis du betaler ham den pris han krever, kan du senere selge det for det dobbelte til Nad Hui-Tai ved Universitetet i Meplar. Les gjerne videre,selv om det resterende egentlig er rettet til ham.

Nad-Hui Tai, min venn. Du trodde nok at jeg forlengst var død, ogkanskje hadde det vært bedre slik. Sist vi møttes var ved den middag du arrangerte i anledning min avreise til Arland, og i sannhet har jeg ikkesiden hverken smakt mat eller hatt selskap som kan sammenlignes med denkvelden. Tre dager etter min avreise ble nemlig min karavane overfaltsørvest for Chratum av en bande med røvere. De karavanevaktene som fulgte med oss ble alle drept, og vi ble ledet til røvernes leir. Varenesom fantes i karavanen ble fordelt blandt røverne, og de to kadilske kvinnene som var blandt oss ble brakt videre østover, mens vi ble bundet og brakt vestover. Jeg skal ikke kjede deg med alle de plager og ubehageligheter jeg opplevde på ferden vestover, la det være nok å si at vi havnet i hjertetav Kasmenistan. Som du vet er jo dette et område jeg lenge har ønsket åreise i og lære mer om, men jeg ante ikke at jeg skulle oppleve det som fange og senere slave! For det var det jeg var blitt.

Etterhvert som vi reiste, ble vi solgt til kasmenistanske familier. Til slutt var jeg en av de siste som ble solgt, til en familie fra klanen Batu (betyr Bjørn på Kasmenistansk, har jeg lært) lengst vest i Kasmenistan. Så vidt jeg har kunnet forstå mens jeg har vært her er våre verdenskart som vi er så stolte av dessverre bare helt korrekte for Bystatene og de nærmeste områdene. Utifra antall dagsreiser for å nå Batu-land vil jeg for eksempel anslå at Kasmenistan er i allefall dobbelt så stort som vi har trodd så langt. Så, familien som kjøpte meg -- svært billig, om jeg må få si det -- er styrt av Nadu Batu, en fjern slektning av Ata, khanen (herskeren) av Batu. Alle i Batu-klanen har etternavnet Batu, som var de en stor familie. I tillegg til Nadu, som er omtrent 40 år gammel (men ser eldre ut), består familien av hans kone Taisha og deres to sønner, Varop og Noto. De hadde, har jeg forstått, en sønn til, men han døde i et felttog -- dette liker de ikke å snakke om.

De har kjøpt meg for å hjelpe til med all slags praktiske oppgaver. Jeg vasker spisesaker, tenner bålet, reparerer teltet, steller hestene osv. Fra solen går opp til den går ned arbeider jeg, uten hvile. Jeg har prøvd å vise Nadu at jeg har andre og mer verdifulle evner, men dessverre er de ikke like verdifulle for ham som for meg. Å kunne skrive er en sjelden og verdsatt egenskap her, men jeg har ikke hatt noen sjanse til å lære meg kasmenistansk -- og min akk så vakre bystatsskrift er verdiløs her.

Vel, til saken. For å prøve å snu en liten del av min ulykke til mulighet, har jeg tenkt å beskrive en dag i denne barbariske familiens liv i noen detalj. Mitt håp er at dette kan være til nytte for dem av våre venner ved Universitetet som er interessert i Kasmenistan.

Som jeg nevnte, dagen begynner ved soloppgang. Vel, for meg begynner den en stund før soloppgang. Hele familien, meg inkludert, sover på bakken, på tepper og skinn, i teltet -- som de kaller for yurten. Yurten er familiens hjem, og når de skal flytte til et nytt sted, tas det ned og fraktes med, på hester eller i en vogn -- kibitka.

Ved soloppgang gjennomfører hele orduen et rituale hvor de roper til gudene sine. Jeg er ikke med, naturligvis. Etter dette ritualet, kommer familien tilbake til yurten, og da må deres suma være klar. Suma er en slags te laget av varmt vann og smør fra sauemelk. Selv etter denne lange tid her har jeg, til min families undring, ikke klart å venne meg til den smaken. Drikker jeg mer enn et par slurker blir jeg så kvalm som om jeg skulle spist en råtten fisk.

Før de har drukket opp sin suma er jeg i gang med å ta meg av hestene. Hans hester er enhver kasmenistaners fryd og ære. Ingenting annet kan garantere en omgang juling som hvis hestene ikke er skikkelig stelt. Og hver eneste dag, etter at han har drukket sin suma, tar Nadu en times ridetur. Før den er det ingen som tør å snakke til ham, for han er fryktelig morgengretten. Men når han kommer tilbake, er han i mye bedre humør. Om ikke Varop og Noto stod opp samtidig med sin far, gjør de det i allefall før han kommer tilbake, ellers sparkes de ut av yurten. Vel, akkurat nå er ikke Varop en gang her, han besøker noen venner av familien i khanens ordu -- en av khanens følgesvenner er Nadus blodsbror, eller anda som kasmenistanerne kaller det.

Da har han ridd omkring leiren, kontrollert om noen andre har slått leir i nærheten, at alle sauene er der, at ingen av sauene har skadet seg osv. Det hender (men sjelden) at jeg rir sammen med ham, men aldri på morgenturene hans. Når han kommer tilbake har jeg ryddet i yurten, rullet sammen soveskinnene og lagt dem til side, sluppet inn friskere luft, og sammen med Taisha laget morgenmat. Siden Nadu er leder for orduen, spiser han litt bedre enn de andre -- så ofte består morgenmaten av brød, smør og noe tørket sauekjøtt. I de andre yurtene spares det tørkede kjøttet til man sitter omkring bålet om kvelden, særlig hvis man har gjester.

Når Nadu går av hesten, forteller han oss vanligvis om noe han har sett eller funnet, og som vi må gjøre noe med etter morgenmaten. Dette kan være en annen ordu som har slått leir i Nadus område, noen sauer som har gått for langt av gårde eller skadet seg. Eller kanskje Nadu har sett spor etter et dyr som han ønsker å jakte, for eksempel en ørkensjakal.Dreper han et dyr, må dette gjøres på en spesiell måte -- ved å kutte opp brystet på det og klemme hjertet til det dør. Etterpå gir han hjertet til shamanen, orduens magiker, som utfører noen ritualer med det.

Morgenmaten er kanskje min beste tid på dagen. Nodu kan være både krevende og brutal ellers (og ikke bare med meg), men over matfatet lar han oss vanligvis være i fred. Morgenmaten spiser jeg også sammen med de andre, siden alt er forberedt på forhånd -- jeg slipper å servere mens de andre spiser, og så spise rester etterpå. Dette har kanskje også å gjøre med at en viktig del av min rolle her er for å vise de andre hvilken mektig mann Nadu er som har en bystatsmann som slave. Det virker som om dette behovet for å vise makt blir viktigere utover dagen og på kvelden.

Uansett går vi etter morgenmaten løs på en eller annen oppgave. Har ikke Nadu noe spesielt han vil sette meg til, har jeg alltids nok å gjøre allikevel. Orduen har en mengde sauer, og de må melkes og klippes. Når de får lam må jeg hjelpe til, og stor vrede rammer uskyldige meg om ikke lammet er friskt og velskapt. Alle disse oppgavene er det Taisha som viser meg hvordan jeg skal utføre. Hun er kanskje den som best forstår min frustrasjon, siden hennes situasjon her ikke er så forskjellig fra min egen. Hun er dyktig og tålmodig, om ikke akkurat vakker (i allefall i mine øyne). Men hun får aldri ros eller varme ord fra Nadu, han behandler henne mer som en eiendel enn et menneske. Selv jeg kan noen ganger få ros hvis jeg har gjort et spesielt godt arbeid, som da jeg laget en liten ovn av skiferstein og leire som kan brukes til å varme opp yurten på kalde vinternetter.

Vanligvis er det Taisha som lager middagen, og det gjerne et stykke utpåettermiddagen. Vi pleier å spise et stykke brød når solen står høyest på himmelen, og de andre drikker, etter at de har gjennomført ennå et rope-til-gudene rituale, gjerne noe kumiss, ennå en kasmenistansk drikk som jeg ikke klarer. Den består, tro det eller ei, av sauemelk som har stått flere dager i solen! Vann er dessverre en svært begrenset ressurs her. Jeg har heldigvis klart å lage en anordning som samler noe fuktighet fra dugg og rim om morgenen, ellers ville jeg forlengst tørket fullstendig ut i den grusomme heten.

Som sagt, Taisha lager middagen, men om jeg ikke er opptatt sammen med Nadu, avbryter jeg gjerne mine gjøremål og hjelper henne med å gjøre alt klart til måltidet. Dette innebærer blandt annet å fjerne all sand fra spisekar og slikt. Sand finnes overalt her, i maten (derfor har de fleste nedslitte tenner), klærne, ja tilogmed i ørene har man sand. I begynnelsen holdt det på å drive meg til vanvidd, men så tror jeg at jeg har vendt meg noenlunde til det.

I de resterende timene med lys mellom middagsmat og solnedgang trener Nadu vanligvis sine sønner (Varop er omtrent 18 og Noto omtrent 14, tror jeg) i våpenkunst, enten på bakken eller fra hest. Av våpen bruker de mest sverd, selv om Nadu også har en lanse fra den gangen han kjempet i khanens felttog. De to guttene er noen fryktelige villmenn når de slåss, og rett som det er skader de hverandre.

Til solnedgang roper de ennå en gang til gudene. Etter at solen går ned er det bare meg og shamanen som våger oss bort fra bålene, og selv han bare sjeldent. Det virker som om disse fryktede krigerne, som har erobret halve verden, er like redde for mørket som min lille niese (håper alt er vel med henne, forresten). Noen ganger har de fester hvor alle i orduen samles omkring ett stort bål, men vanligvis går folk tidlig til sengs -- eller til soveskinns, som det blir her. Det hender jeg blir oppe lenger og i stillheten og mørket drømmer meg tilbake til Meplar, men vanligvis ikke lenge, jeg skal alltid opp tidlig neste morgen.

Nad-Hui Tai, nå vet du altså hvor jeg er og hvordan min situasjon er. For det første håper jeg at våre kolleger finner denne beskrivelsen interessant. Jeg har naturligvis også et svakt håp om at du kanskje kan prøve å hjelpe meg tilbake til min hjemby. Orduen jeg bor i kalles bare for Nadus ordu. Om sommeren holder vi til helt vest i selve Batu-land, på grensen til tidligere Kaldoc. Jeg våger ikke å håpe for mye på at dette brevet skal nå frem, og slett ikke på noen redning. Men skulle det første håpet bli oppfylt, sørg i allefall for å gi beskjed til min familie og alle mine venner om at jeg er i live og har det etter forholdene bra -- jeg er frisk og sterk, ja sterkere enn jeg har værtnoen gang før, skulle jeg tro.

De varmeste hilsener,

Ch'at Kai-Totu