Gå tilbake til Livet på steppen
Gå opp til Top
Gå frem til Kasmenistansk historie

Kasmenistansk religion

Gudene

Gudene er herskere over mennesker og ånder. Et godt liv er avhengig av gudenes gunst. Den som setter seg opp mot eller mishager gudene vil føle deres vrede. De fleste klanene har et spesielt forhold til en av gudene, og åtte av klanene bærer navnet til en av gudene. Disse har et spesielt forhold til guden som klanen har fått navn etter. Det er likevel viktig å holde seg til lags også med de andre gudene. Det finnes åtte guder. Disse er:

Kulubek
solens og lovens gud, enhjørningen
Djadja
fruktbarhetens og handelens gudinne, kamelen
Momun
den tvekjønnede skjebneveveren, hunden
Zikilal
krigen og kjærlighetens gudinne, løvinnen
Batu
jakten og manndommens gud, bjørnen
Avdangir
tordenguden som har skapt skrift og magi
Hulaku
alderdommen, visdommen og havets gud
Izikay
dødsgudinnen, katten

Åndene

Verden er full av ånder. Ånder er farlige og uberegnelige. Bare tomsinger vil tenke på å med vitende og vilje fornærme en ånd. Mange av åndene tjener en av gudene, og disse har sjamanene jevnlig kontakt med. Men det finnes også mange onde ånder som sjamanene beskytter folket mot. Derfor er det svært viktig å ha en dyktig sjaman. Steppen kryr av onde ånder om natten. Derfor er kasmenistanerne redd mørket. Og få er de kasmenistanerne som ikke er sjamaner som beveger seg utenfor teltet om natten dersom han ikke er nødt.

Skapelsesberetningen--Hito Betej

Hvordan verden og gudene ble til.

Kulubek

Jorda er plommen i egget. At jorda er rund kan alle mennesker se, som stiller seg på et høyt fjell over ørkenen eller steppen. I begynnelsen var det ikke lys; menneskene var nakne og krøp omkring på marken og åt slanger. Etter en tid begynte en kule og lyse på himmelen. Det var solen, Kulubek. Men menneskene så ham ikke, for de hadde ikke øyne. Kulubek ville at menneskene skulle se ham, så han ga dem øyne. Da forsto de. De så hverandre og solen. De så at de var mennesker og hvem solen var.

Menneskene så slangene, og de vemtes. De ville ikke spise dem mer. Når Kulubek gikk på jorden, tok han form av en enhjørning. Drevet av sult drepte de enhjørningen og åt den. Det var en stor synd. Kulubek, som aldri kan dø, gikk ned fra himmelen for å straffe dem. Menneskene gråt, men solen ville ikke komme tilbake.

Djadja

Da handlet Djadja, jorden. Hun lot det bli frø i jorden, og sammen med menneskene gråt hun helt til Kulubek, solen kom tilbake. Straks begynte det å gro, og menneskene kunne spise av jordens vekster. Djadja ga oss kamelen til å frakte maten på og til å reise over jorden. Menneskene reiste med sine kameler, og Kulubek og Djadja var stolte over sitt verk. Jeg skal aldri gå ned fra himmelen igjen, sa Kulubek.

Momun

Kulubek holdt av jorden. Han ville hele tiden være nær henne, og han stirret på henne hele tiden, slik at vekstene ble tørre. Men han kom for nær jorden, så det tok fyr. Jorden og plantene brant og vinden blåste sanden omkring. Menneskene ante ingenting. og de ble kvalt av røyk og sand og ild. Da sendte Kulubek Momun, hunden, for å hjelpe. Momun førte de overlevende i sikkerhet, og han var den som lærte menneskene å bruke nesen. Momun holdt av menneskene, og han fulgte dem for å være deres tjener. Derfor følger hundene menneskenes slekt.

Zikilal

Men det var en forskjell på menneskene og hundene. Hundene kunne føde barn, valper, men det kunne ikke menneskene. Menneskene var blitt færre etter katastrofen, og snart var det mange flere hunder enn mennesker. Så mange at de begynte å herske over menneskene. Blant hundene var det særlig en, Zikilal, som var større og sterkere enn alle andre. Han var deres leder, og han var ikke redd for noe.

Kulubek var ennå forelsket i jorden, og snart stirret han så intenst på henne igjen at hun ble tørr. Da handlet Zikilal. Han ba Kulubek om at han måtte la det komme vann, slik at ikke jorden måtte brenne som sist. Da husket Kulubek, og han lot det regne for første gang. Han ble imponert over Zikilal, så han ga ham myndighet over regnet. Dessuten sa han, du skal ikke lenger være en hund, du skal stå over dem, for du er ikke som dem. Du skal være løven.

Løven Zikilal ble hovmodig. Han herset med hundene og plaget dem. Men han kjedet seg, og en dag begynte han å tenke: hva vil skje hvis jeg lager valper med menneskene. Zikilal lå med menneskene. men de fikk ikke valper. De fikk ingenting. Menneskene ble klort opp av løvens klør, og de blødde fra kjønnsorganene og anus og alle steder Zikilal hadde vært. Men det var en blant menneskene som var annerledes. Han var stor og hårete. Det var ham som skulle bli kalt for Batu, vår forfar. Da Zikilal kom for å ligge med ham, så slo han Zikilal med en kjepp. De andre menneskene gjorde som ham. De tok stokker og jaget Zikilal og hundene, og de slo dem gule og blå. For det hatet hundene Zikilal, og han måtte leve for seg selv. Kulubek straffet Zikilal for sitt hovmod ved å ta fra ham hans penis. Fra nå av er du en hunnløve. Det er derfor batu-folket tar fiendenes penis i krig.

Batu

Menneskene valgte den sterke mannen som leder. Han var flink med hendene og sammen med andre dyktige mennesker lagde de redskaper for å hjelpe seg med. De lagde klær og redskaper til å dyrke jorden med. De gravde i fjellene og skaffet jern. De jaktet, og Djadja likte dem. De minnet henne om Kulubek, som hun aldri kunne komme nær. I gave ga hun dem tamme dyr, hest, sau, geit, gris, høns og andre. Men den største gaven kom Kulubek med. Det var penis, som han hadde tatt fra Zikilal. Nå kunne menneskene føde barn, og det var forskjell på mann og kvinne.

Den sterke mannen begjærte spesielt en av de unge kvinnene. Hun var vakker som jorden selv, men hun var stolt og vrien, og hun ville ikke ligge med ham. Han husket hva som skjedde med løven og han visste at det var galt å tvinge henne.

En gang senere, da menneskene gravde i fjellene. Så fant de en hule. I hulen var en stor skatt: mengder av edelstener. Men skatten var voktet av en stor vill bjørn, og ingen turde å gå inn i hulen. Da kom den sterke mannen, han som skulle bli Batu, vår stamfar. Han kjempet lenge med bjørnen, og bjørnen holdt på å klemme ham i stykker. Men den sterke mannen hadde lagd seg et sverd. Han tok sverdet og skar hodet av bjørnen. Han lagde en lue av hodet dens, og Djadja, jorden, kalte ham for Batu, etter bjørnen. Hun gjorde ham til en gud og hun var mer stolt av ham enn noensinne. Batu tok edelstenene med seg i gave til kvinnen han begjærte, og da fikk han ligge med henne. Snart ble kvinnen, som het Uda, med barn, men siden Batu var en gud, så ble også deres barn en gud.

Avdangir

Avdangir var den første som skrek da han ble født. Han kunne prate. Ja de hørte til og med at han lå og mumlet i sin mors mage. Avdangir lærte menneskene å prate. Han ga dem språket, og han ga alle navn.

Etterhvert ble det vanskelig å huske alle navnene. Folk spurte ham om hva de het, og han husket ikke. Han begynte å lage tegn i sanden for å huske navnene deres, og det ble mange tegn. Når folk døde visket han navnene deres vekk fra sanden. Men da han en dag skulle drikke vann mens han arbeidet, så kom han til å søle vann på navnet til en død kvinne. Da steg det plutselig en fugl opp fra der tegnet hadde vært. Det var den første fuglen. det var hauken.

Avdangir hadde oppdaget magien. I glede over dette begynte Avdangir og le. Han lo så himmelen ristet. Han lo slik at det lynte og tordnet, og så begynte det å regne. Regnet falt ned på Avdangirs tegn i sanden, men før de ble visket ut, så steg det fugler opp. Alle verdens forskjellige fugler ble skapt da. Avdangir forsto at det ikke gikk an å skrive i sand, men han fortsatte å le, og regnet falt striere og striere. Det ble dannet sjøer og hav, og folk druknet. Da sluttet Avdangir å le. Det sluttet å regne, og straks ba Avdangir fuglene om å redde så mange mennesker de kunne ut fra bølgene.

Hulaku

Menneskene gråt over de døde på havets bunn som de aldri skulle få se igjen. Avdangir forsto at det var ham som hadde skylden for dette. I begynnelsen hadde fuglene ører, akkurat som mennesker, men Avdangir ba dem om å rive av seg ørene. Han brukte magi på ørene, og kastet dem i havet. Der ble ørene til skjell, og skjellene fødte fiskene. Den største av fiskene var hvalfisken. Det var den som førte de andre fiskene. De fant de døde folkenes kropper på havbunnen, men fiskene var magiske. De hørte de dødes stemme. De døde sa: en våt grav er like bra som en tørr. Alle skal dø. ikke bry dere om oss døde. Tenk på de som lever. Hvalfisken, som var klok, svømte opp til overflaten og sa til Avdangir: de døde er døde, bry dere om de levende og hva de kan lære dere så lenge de lever. Da forsto menneskene hva livet var verdt, og at det var viktig å ta vare på de gamle. Avdangir spurte hvalfisken hvem den var, og den svarte: jeg er Hulaku. Da sa Avdangir til den at den skulle herske over havet og livet i havet.

Izikay

Kulubek så at menneskene var blitt kloke og at de forsto hva som var rett og galt. Han så at de var i stand til å ta vare på seg selv og livet på jorden. Han forsto også at Djadja nå var sliten av alt regnet og hans intense blikk. Hun ba ham gå ned av himmelen, og for hennes skyld gjorde han det. Menneskene ble redde. De hadde ild, men mørket hadde vært borte så lenge at de hadde glemt det. De ble redde for at de kanskje måtte begynne å spise slanger igjen.

Momun, Zikilal, Batu, Avdangir og Hulaku samlet seg for å rådslå. Men da de kalte på Djadja, så fikk de ikke svar. De ropte, men hun svarte ikke. De gikk rundt hele jorden, men fikk ikke svar. Til slutt kom de til det høyeste fjellet på jorden, og på toppen av det var det et hull. De klatret ned i hullet. Lenge gikk de i jordens indre, helt til jordens hjerte. Hele tiden hørte de en underlig, rumlende lyd, som de aldri før hadde hørt.

I jordens indre fant de til sin store overraskelse kroppene til alle døde mennesker og dyr, men da de prøvde å løfte på dem, så fant de ut at ingen av kroppene hadde bein inni. De manglet skjeletter.

Da fikk de se en de aldri hadde sett før. Hun var liten, hadde katteansikt og kom slepende med flere kropper uten skjelett. De spurte henne hvem hun var og hun sa: Jeg er Izikay. Jeg er den som henter de døde, som jager livet ut av dem og tar kroppene tilbake til jorden igjen, der de kanskje får nytt liv. Som hjelpere har jeg slangene. Dere har kanskje sett dem når de forsvinner i hullene sine i jorden. De spurte henne om hvorfor skjelettene måtte ligge igjen, og hun svarte at de var for tunge å bære for slangene. De spurte henne hva den underlige lyden de hørte var, og hun sa: det er jorden som sover, hun snorker. Izikay fortalte dem at det var hun som hadde fått jorden til å sove, men de andre gudene visste ikke hva søvn var, så hun måtte vise dem. Hun blåste på dem, og alle falt til jorden og sov.

Men ikke Avdangir. Han var magisk, og han sov aldri. Det gjør heller ikke fuglene, hans barn. Det var godt at ikke Avdangir sovnet, for da hadde kanskje aldri solen kommet tilbake, og gudene hadde sovet.

Avdangir vekket de andre gudene og jorden, Djadja. De sa til henne: solen må komme tilbake. menneskene er redde og plantene dør.

Djadja forsto, men det hadde vært så deilig å hvile. Hvis Kulubek kom tilbake ville han snart tørke henne ut igjen. Da foreslo Izikay dette: at solen skiftet om å vise seg på himmelen. Når han viste seg kunne menneskene være våkne, og de kunne kalle det dag, men i mørket kunne alle sove, og de kunne kalle det natt.

Batu sa at menneskene aldri ville få sove godt når det var så mørkt, de kom fremdeles til å være redde. Nå lød menneskenes angstrop høyere og høyere, de hørte dem helt nede i jorden. Til slutt hørte også Kulubek dem, og han kom tilbake på himmelen.

Han spurte om hva som hendte, og de fortalte ham det. Da talte han med jorden, og de ble enige om at menneskene trengte et lys om natten. Jorden skapte en ball av jord som Avdangir løftet opp på himmelen. Kulubek satte fyr på jordballen, og de kalte den månen. Dette er jordens og solens datter, og Izikay er den som skal styre den. Nå bor Izikay i månen, og for hvert døde menneske som slangene samler for henne på jorden, så setter hun en stjerne på himmelen. De døde som blir begravet samler slangene, men når vi brenner våre døde havner asken rett oppe hos Izikay på månen.

Slik ble verden til og menneskene formet, slik fikk vi våre lover og slik ble Batus slekt til.

Livsriter

Dette er riter som markerer overganger i livet og som blir ledet av sjamaner. Alle er viktige for hver enkelt person, og for klanen som helhet.

Solens kretsløp--Kulubeks hyllest
dette er et rituale som de fleste Kasmenistanere gjennomfører tre ganger for dagen, ved soloppgang, når solen står høyest på himmelen og ved solnedgang. Alle i en ordu samles når trommen lyder, menn for seg og kvinner for seg. Sjamanen leder mennene og den mest fremstående kvinnen kvinnene. Alle stiller seg i retning solen og på signal roper alle ut sine hyllester. Ved soloppgang skal det være gleden som rår, mens ved solnedgang kan en be for bekymringer en måtte ha. Midt på dagen er det vanlig at Klansguden står mest sentralt i hyllestene (dvs. Batu for Batuklanen). Det sies at Izikay-klanen i stedet har et rituale midt på natten. Til slutt er det vanlig at den som leder ritualet sender alle tilbake til sitt med noen kloke ord.

Å ikke gjennomføre dette ritualet sies å bringe ulykke. Soldater i kamp er unntatt for kampen er i seg selv hyllest nok.

Navnegiving--Khurilaj
er et rite alle barn gjennomgår en uke etter fødselen. Foreldrene har da valgt et navn som er godkjent av sjamanen. Barnet er alene med sjamanen i hans telt og blir der gitt navnet. Når de to så kommer ut av teltet blir barnet opptatt i klanen med en stor fest (alt etter foreldrenes økonomiske muligheter.) Om et barn dør før dette har skjedd, f.eks. under fødselen, er sjamanen en lang stund alene med barnet, før dødsfølget utføres.
Overgang til voksen alder--Hattusas
må alle gjennom i ganske ung alder. I dette tilfellet er naturlig nok mye mer kjent om hva som foregår alene med sjamanen i teltet hans. Menn må gjennom dette ritet når stemmen igjen har stabilisert seg etter stemmeskiftet. Kvinner blir tatt med i når de er blitt fruktbare og klare til å giftes bort.

Når tiden nærmer seg for at noen skal gjennom Hattusas, lærer sjamanen dem om hvordan de skal oppføre seg og hva de selv skal gjøre under ritet. Barn av viktige personer må ofte gjennomgå en rekke prøver for å teste om de er klar til å tre inn i de voksnes rekker. Særlig gjelder dette sønner. Dette er prøver som tester karaktertrekk som dømmekraft, mot og styrke. Det er vanlig at det arrangeres kasmenistansk bryting (se nedenfor) med guttene som deltakere.

Faren, eventuelt en eldre bror eller onkel, følger så barnet til sjamanens telt. Inne brenner det godt på bålet og de to setter seg på hver sin side av det. De drikker så en meget vondt luktende, og smakende, drikk, før sjamanen begynner å tromme og nynne. Etter en stund begynner også barnet å synge med. Bålet blir hele tiden holdt ved like, og etter en stund viser det seg i flammene en helt annen verden. Dette er åndenes verden. Her trer dere inn og reiser inn blant åndene. Der vil barnet møte en ånd som forteller han/ henne sitt hemmelige sjelsnavn. Dette er det navnet som betegner din frisjel. Ditt vanlige navn betegner kroppssjelen, som alltid er i kroppen og dør med den. Frisjene går videre etter døden. Om du forteller ditt frisjel navn til noen kan dette gi personen makt over deg. Det er litt usikkert hvordan akkurat dette skjer, men det er ganske sikkert at sjamaner vet hvordan. Åndereisen er ofte skremmende og noen ganger direkte farlig dersom en møter ikke-vennligsinnede ånder.

Etter reisen til åndeverden er barnet blitt voksen. Også dette feires med fest, men her gis det ofte gaver fra slekt og venner. Dette er praktiske ting, for nå er en klar til å gifte seg og stifte eget bo. Om noen dør før dette ritet er gjennomført, må også sjamanen tilbringe tid alene med kroppen.

Giftemål--Tengri
er et rite ikke alle opplever selv, men det er ikke i dette tilfelle noe som foregår alene med sjamanene i hans telt. Alle fra klanen som er på samme sted, er tilstede under giftemålet. Mennene står i en ring rundt brudgommen. Kvinnene kommer så med bruden og prøver å finne et hull i ringen å komme gjennom med henne. De leter symbolsk etter dette en stund, for så å bli sluppet gjennom av brudens far, eventuelt eldre bror eller onkel. Hun stiller seg i midten med mannen, mens kvinnene danner en ring innenfor mennene.

Sjamanen stiller seg så utenfor ringen og utfører en del bevegelser og sier rituelle ord som skal påkalle gudenes oppmerksomhet. Så er det klart for brudeparets løfter. Han lover å beskytte henne, forsørge henne og ære henne. Hun lover å stelle for ham, være trofast, lye ham og gi ham mange sønner. Deretter danser de to i midten av ringen, og de to andre ringene blir etter hvert med. Etter dette blir det fest.

Det er vanlig at de nygifte tilbringer bryllupsnatten under åpen himmel, da steppen er det flotteste leie en kasmenistansk mann kan vise sin nye kone.

Dødsfølge--Zhoungodu
skjer innen det er gått 24 timer siden dødsfallet. Da må så mange som mulig av dem som møtte avdøde være tilstede. Sjamanen kler så den døde rett. Så blir den døde lagt på en båre og alle som er tilstede og møtte avdøde, må fortelle en historie fra hans eller hennes liv. Dette inkluderer sjamanen, om de to noen gang møttes. Disse historiene blir fortalt for at den døde skal kunne gjenoppleve sitt liv, og forsone seg med alt som er skjedd. Det er viktig at alle er fullstendig sannferdige i det som sies, også om en har vært bitter fiende med den avdøde. Den uforfalskede sannhet vasker vekk all skyld slik at det ikke blir noe geist av den døde.

Så blir den døde lagt i jorden. Sjamanen utfører da til slutt de rituelle handlinger som er nødvendige og liket brennes. Hver og en bestemmer så hvordan de vil tilbringe dagen, men det er den dødes dag.

Sjamanen

En hver bosetning trenger en sjaman, og det er mange viktige oppgaver han utfører for klanen. Sjamanen reiser blant åndene. Han snakker med åndene som tjener gudene og han beskytter folket mot onde ånder. Han utfører et rite for alle dyr som blir drept ev klanen. Han får hjerte til dyret og drar rundt leiren med det mens han sier noen besvergelser. Dette er for å hindre at geist fra dyr kommer å hjemsøker klanen.

Ellers kan også alle slags problemer oppstå i klanen, og det kan da være lurt å gå til sjamanen for å få råd. Han kan kontakte gudene og deres ånder for å be dem fortelle hva som vil være lurest å gjøre. Av erfaring vet de fleste at disse rådene ofte er lure å følge. Noen ganger drømmer også personer ting de tror kan bety noe, men klarer ikke å forstå hva det betyr. Dette kan sjamanen hjelpe med. Han vet en del om hva symboler i drømmer står for, og han kan også kontakte ånder for å få hjelp til tolkingen.

Det er også en meget viktig oppgave for sjamaner å hele syke kropper og sjeler. Dette gjør han med urter, offer og sjelereiser. Når en sjaman skal på sjelereise og vandre blant åndene må han gå inn i ekstase. Noen ganger gjør han det helt alene, andre ganger sitter det andre rundt teltet og spiller og synger.

For alle oppgavene en sjaman utfører for noen, må de betale. Dette er for at sjamaner skal kunne spesialisere seg og slippe andre oppgaver for å livnære seg. Dette trenger klanen.

Bare noen få menn kan bli sjamaner. Tegnene viser seg ofte når han er svært ung. Noen ganger er det spesielle tegn når en sjaman blir født. Andre ganger skjer det besynderlige og dramatiske hendelser når han er ung.