Gå tilbake til Kasmenistansk religion
Gå opp til Top
Gå frem til Sagn og skikker

Kasmenistansk historie

Yessoutai Batu, khan Ata Batus tjener, skriver:

I uminnelige tider har de kasmenistanske stammene hersket på steppene og ørkenen. Alt mellom Bystatene i øst og havet i vest har vært rettmessig deres. I de første tider var kasmenistanerne et splittet folkeslag. Familiene lå ofte i krig med hverandre, og deres rettmessige undersåtter fikk tid til å innbille seg at de var frie folk. En sørgelig tid var dette.

Men så kom "stjernen fra vest", khanen av Batu, og stor var hans visdom og mektig hans hånd. Sammen med khanen av Izikay fikk han overbevist de andre klanene om sin rettmessige tittel -- Kakhan. Etthundreogtretten år er passert siden herren over Avdangir måtte leie Batus sønns hest inn blant sitt folk og utrope rytteren til deres herre, den herlige hersker over alle steppens sønner, den sanne mester over hele verden.

Når så hesteherrene var samlet under et banner, og hver khan kjente sin plass kunne folket atter erobre sin plass i verden. De første til å sverge sin underdanighet ble negoyerne, og ikke lenge etter resten av Kadilia, unntatt Arland. Dette folkeslaget, så dekadent og svakelig i sin væremåte, har man latt fått beholde sin frihet i den visshet at de selv vil legge sitt land øde, om man nå kan kalle myren de lever i land. Så høyt elsket er vi blant våre disse slaver at de har tatt til seg mange av våre skikker, og selv har de spredd disse til sine slektninger i sør.

Etter denne knusende seieren kunne Kakhanen nå vende sitt ansikt andre steder. I øst ligger Bystatene, som lenge har sett ned på oss, og mot disse vente de stolte horder seg med knusende makt. Men dette æreløse folket skyr ingen midler. Hundenes herre, som tok Kakhanens navn etter "Stjernen", så kun de første spir av byene før usle slaver fornektet troskap til deres beseirer og kjørte kniven i hans herlighets rygg. Sådan endte Momuns første Kakhan.

For dette ble annenhver mann av Negoynerne drept. Men lite gavnet det, for en blodig strid blusset opp mellom den store hundens sønn og den strålende, herren over Avdangir. I to år var Kasmenistan uten en samlende herre. Men gudenes vilje er uimotståelig, og snart fulgte en seirende horde kysten frem mot Shiraz. Disse slavesjelene ga seg under vårt herlige styre uten motstand. Beklageligvis ble hvert tredje shiraziske guttebarn avrettet etter en forveksling av shiraz og amasig, men de ble støttet i sin rettmessige hevn over disse karavanerøverne, og orden ble rast gjenopprettet.

Vest for Shiraz møtte Reta Izikay for første gang Furitagerne. Et svakelig folkeferd som avhengiger av forsvarsverker og slavefolk for å føre krigene sine. Men deres store antall tvang elven av seiersrike til å finne et annet løp. Men som vannet graver vi stadig på deres forsvar, og en dag vil flommen ta dem og alt deres gull, dette skjøre pynt de priser så høyt. Nord for disse kom folkets nye hersker over Kaledeerne. Som å ri på kaninjakt med klubbe ble dette tolket. Kan du først ta kaninen igjen er den veldig død, men svarte så fort som de løper. De eneste som stilte opp et anstendig forsvar var kvinnene, for dette folket lever i den villfarelse at den høyeste makt er dronningen. Men selv den stolte husholderske må gi tapt når mannen kommer til teltet med buen i hånd og kaniner til gryten. Om de enn ikke deler seng måtte hun føre seg som Kakhanens kone, og hennes tre døtre ble sendt til khanene og deres sønner.

Videre red hordene, seierrike i all sin fremferd. Som en falk jaget de forbi dragens munn, og som en løve falt de inn over Genelands olivenlunder og vinmarker. Fram til Chios la de landet øde, alt av verdi ble gitt til den rettmessige eier, Kakhanen, den gavmilde. Først ved elven Ga stilte de få tapre Karintere opp for å beskytte sin flyktende konge. Men i den samme stund slo deres hekser verdens herrer med en grusom pest. De beste døde i sengen, og mange av de levende var så svake at de ikke klarte å løfte lansen. Det var i dette øyeblikk våre vantro slaver, Kaledeerne, falt oss i ryggen, stjal vår mat og gjorde det vanskelig for de siste flokkene å komme sine venner til hjelp, Kakhanen så i sin visdom at det beste var å brenne genelendernes land, før han vendte hjem for å straffe Kaledeerne, de troløse.

Kaledeerne bød på lite motstand før det ble klart at deres dronning skulle avrettes, men selv etter proklamasjonen av dette var det nesten bare kvinnene som gjorde motstand. Under krigsropet "satara yad kala" stormet de frem uten hensyn til sitt eget liv, for å falle for Kasmenistans urokkelige lanse. Nesten et år holdt små grupper av opprørerne ut, før dronningen ble avrettet og hennes døtre drept.

Etter dette har ingen av Batuslekten holdt navnet Kakhan. Eren Kulubek, den enestående, vendte folkets vilje bort fra Batus marker og ledet rytterne nordover, mot isødene i nord. Her bor få, men tapre folk. De har få rikdommer men er gode slaver, de tapende kjenner sin plass. Særlig Katak-folket har man jaktet på for å sende til herrens telt. Den som eier en slave av dette folket behøver hverken å frykte sult eller fiender.

Men meget land har man ikke lagt under seg. Dette kan særlig lastes slektene Avdangir og Izikay, der de senere år har ligget i stadig strid om navnet Kakhan, med alle de renker og handlingslammelse som kommer av slik strid. Fuglenes herre har til stadighet forsøkt å drive herskerfolkets vilje mot syd og havet, som om de vil erstatte hesten med båter. Izikays folk ser ikke forskjell på asken som skal ofres til henne og snøen de så gjerne vil være herrer over. Og begge vil de sende alle sine slaver østover, for å bygge en leir de mener skal kunne overgå den største av Bystatenes pestbefengte ormebol. Selv Momuns hunder burde skjønne at Kasmenistans horder var skapt for å leve fritt på de åpne sletter.

Nå burde Batu snart vise alle den rette vei, aller helst ved å innta og knuse våre gamle fiender, Karinterne, som tror seg trygge bak sine fjell. Som den første Kakhan, av vår familie, hadde sitt navn stjernen fra vest, burde vår kjære Ata Khan atter gjeninnta vesten og med dette rettmessig la seg utrope til Kakhan. Ata Batu leve i tusen år, bjørnens sønner priser ham, i sannhet han er født til å herske.

Yessoutai Batu

Khan Ata Batus tro tjener for hvem jeg skriver med glede

Khanen leve til alle ønsker oppfylles

Klanene

Batu
en mektig klan som er kjent for stødige krigere og for kvinner med stolt blikk. Kaldoc er i all hovedsak Batus ansvarsområde. Ivrer for å ta opp igjen krigen med Carintia. Har ofte ligget i stridigheter med Zikelal-klanen. Har i det siste hatt en løs allianse med Avdangir og et mindre bra forhold til Izikay. Mektige Batu-medlemmer kler seg ofte i lilla. Emblemet til Batu er en sort bjørn på rød bunn.
Zikilal
en liten men aggressiv klan som er kjent for hissige krigere, vakre kvinner og galskap. Har ofte ligget i stridigheter med Batu-klanen. Har i det siste hatt en løs allianse med Izikay og ligget i strid med Avdangir. Mener Zikilal er en gud og ikke en gudinne slik de andre klanene tror. Mektige Zikilal-medlemmer kler seg ofte i mørk rød. Emblemet til Zikilal er en gul løve på rød bunn.
Avdangir
en mektig klan som er kjent for sin kunnskap om magi og for besmykkede kvinner. Ligger for tiden i strid med Izikay-klanen om kakhan-tittelen. Har i det siste hatt en løs allianse med Batu og et dårlig forhold til Zikilal. Kadilia er hovedsakelig Avdangirs ansvarsområde. Har en del handelsforbindelser med Bystatene. Klesdrakten er noe influert av Kadilia og Bystatene. Emblemet til Avdangir er en blå fugl på hvit bunn.
Izikay
en mektig klan som er kjent for krigere som ikke frykter natten og for dystre kvinner. Ligger for tiden i strid med Avdangir-klanen om kakhan-tittelen. Har i det siste hatt en løs allianse med Zikelal og et dårlig forhold til Batu. Ligger i kontinuerlig krig med Isfolket. Izikay-krigere kler seg ofte i sort, også kvinnene er glad i svært mørke farger. Emblemet til Izikay er en rød katteklo på sort bunn.
Kulubek
tidligere en svært mektig klan som har mindre innflytelse i dag. Den er kjent for sine hovmodige krigere og for sta kvinner. Har for tiden ingen direkte fiender, men har klart å irritere de fleste av de andre klanene. Både menn og kvinner kler seg konservativt, de skyr klesplagg fra andre land. Emblemet til Kulubek er en rød sol med et sort spyd med jakhale på hvit bunn.
Djadja
en stor og middels mektig klan som er kjent for dyktige ryttere, kvegtyver, lubne kvinner og for handel. Er en velstående klan som er dyktig til å inngå avtaler med mange klaner, også med begge partene i en strid. Liker å gå kledd i sandgule og brune klær. Emblemet til Djadja er to kryssende gule spyd med yakhaler på et sort skjold på en brun bunn
Momun
en middels stor klan som er kjent for trofaste krigere, dyktige kokker og for kvinner som blir svært gamle. Hvilke klaner Momun har allianser med nå er det mange som lurer på. Både menn og kvinner kler seg i vide klær, en Momun-kvinnes stolthet er gamle smykker som hun har arvet. Emblemet til Momun er et rødt timeglass på gul bunn.
Hulaku
en liten klan som er kjent for seige krigere og for fortellerkunst, både hos menn og kvinner. Har en langvarig allianse med Avdangir som riktignok varierer noe. Er til stede i deler av Kadilia. Er den eneste av klanene som ikke har i mot båtreiser. Har kontakt med land som de andre klanene knapt kjenner til. Mørkeblått og mørkegrønt er mye brukt i klesdrakten. Emblemet til Hulaku er en grønn triton på blå bunn.
Utsjilak
en liten klan, hestens folk. Dette er den av klanene som reiser mest, og små grupper finnes over store deler av Kasmenistan. Mennene er kjent for å være dyktige ryttere, og til og med kvinnene kan ri. Både menn og kvinner er glad i smykkesteiner. Emblemet til Utsjilak er en hvit hest på grønn bunn.
Bourka
en liten klan, ulvens folk. De lever i ugjestmilde fjellstrøk og holder seg mest for seg selv. De er kjent for å være mistenksomme og for sine stifinnere og for skulende kvinner. De kler seg mye i pelsklær. Emblemet til Bourka er en grå ulv på blå bunn
Tormatek
en liten klan, fjellbukkens folk. De lever små grupper i fjellene flere steder i Kasmenistan. De er svært stedsbundne, men har likevel identiske tradisjoner fra sted til sted. De er kjent for kjent for sindige krigere og kvinner som blir fort gamle men som lever lenge. Til hverdags kler de seg i mørkegrå ull og til fest i lys grå ull. Emblemet til Tormatek er en grå fjellbukk på hvit bunn med grå fjell i bakgrunnen.
Yakh
en liten klan, jakoksens folk. De brøt for mange år siden ut av Kulubek-klanen og er fortsatt bitre fiender av denne. De er kjent for å huske mer av de gamle tradisjonene enn noen annen klan. De er kjent for tause krigere og kvinner som vet å ta i et tak. Emblemet til Yakh er en brun yakhokse på grønn bunn.