Gå tilbake til Lov og moral
Gå opp til Top
Gå frem til Gjestfrihet

Livet i ørkenen

De fleste kaledeere er nomader. De reiser fra sted til sted, og lever av det lille ørkenen har å tilby. Kasmenistanerne har prøvd å oppmuntre folk til å bli mer stedfaste--og noen har slått seg ned i oaser, der de produserer varer, eller organiserer handel--men få steder i Kaldoc er fruktbare nok til at man kan bo der hele året.

Alle kaledeere bor i telt; selv de som er bofaste. Slik har det vært siden Kalas engel kommanderte folket til å forlate sine hus og begi seg ut i ørkenen for over 500 år siden. Å bo i hus ansees for å være en fornærmelse mot Kala, og betyr ulykke. Som regel deler en telt med ens familie, og selv om man er ofte er vekke på reise, er det alltid familiens telt som er "hjemme".

Kaldoc

Landet Kaldoc er avgrenset i nord (mot Geneland) av Dragefjellene og havet, i vest (mot Furitago) av de tre elvene Sharab, Kawthar og Waylu, og i sør av fjellkjeden al Ayna. Mot øst går landet gradvis over i de kasmenistanske steppene. Tre store høysletter utgjør mesteparten av landet, med daler og lavereliggende områder rundt dem. Nesten alt er ørken--for det meste steinørken, selv om det er enkelte områder med sand--de eneste virkelig fruktbare områdene er i fjellene i sør, og langs elvene i vest. (Se forøvrig kartet bakerst i kompendiet.)

Med raske kameler og gode forhold kan man reise fra nord til sør, eller øst til vest, på én måned. Hvis man reiser med mange varer, eller har med seg andre dyr, kan det ta to-tre måneder å krysse hele ørkenen.

Ørkenen er ikke like død og gold som den virker for en utenforstående. Det regner sjelden, men det skal ikke særlig mye regn til (en skur er nok!) før plantelivet kvikner til, og gir grønn beitemark til ørkenens dyr. Typiske planter man finner i Kaldoc er zahra (kjent for sin potensbringende effekt), rimram (som har vakre blomster), qassis (gress med dusker), harm (saltbusk), og birkan, ailqi, sadan, akasie-trær, og selvfølgelig palmer og slikt i oasene. En god skur holder liv i ørkenplantene i et år; hvis det regner en dag eller to, kan plantene leve i tre-fire år. Selv om plantene dør, ligger det fremdeles frø i sanden, som spirer når det kommer regn.

Overflaten i ørkenen er som regel ganske hard; i de delene der det er mye sand, flytter sanden seg rundt oppå den harde overflaten; man finner altså gjerne partier med hard overflate også i de sandete områdene. Den hardpakkete bakken tar dårlig imot vann, så når det regner kraftig har det lett for å bli flom. Man finner også en del mindre fjell og knauser i ørkenen, samt inntørkede elveleier (som plutselig fylles med vann når det regner) og steiner med underlige former som er spredd tilfeldig rundt om kring.

Det er vanlig å holde kamel, gan'iyrk og geit som husdyr (teltdyr?), i tillegg finnes det en del villdyr som man kan jakte på; harer, smågnagere, øgler og fugler; og en del større dyr, som gaselle og oryx.

I de fruktbare områdene i sør og vest drives det en del jordbruk--dyrking av hvete, ris og andre kornslag. Dadler, som er en av hovedingrediensene i det kaledeiske kostholdet, dyrkes overalt der det er mulig, også i oaser spredd utover ørkenen. En del fruktslag (sitrusfrukter, fiken, granatepler, mango...) blir også dyrket frem, eller vokser vilt i enkelte områder.

En typisk kaledeisk familie

Amat-ul-Karim bint Budur bint Dunya al-Mahibi er en middelaldrende kvinne, og øverste overhode for Mahibi-familien. Hennes nærmeste kaller henne gjerne bare Amat, men for de fleste andre er hun kjent som Umm Raisa--etter hennes datter Raisa, en satara'yad'Kala som ble drept av kasmenistanerne for noen år siden. Umm Raisa har tre voksne barn, som alle bor hos henne; datteren Atika, og de to sønnene Saaid og Ebrahim.

Familien klarer seg rimelig godt; de har en kamel til hver, og en til overs, og en liten flokk med gan'iyrker. Til daglig lever de av melk fra dyrene, ris og korn som de har kjøpt, og et og annet smådyr som Saaid og Ebrahim har tatt på jakt. Hvis de hadde hatt færre dyr, er det mulig at de måtte ha bosatt seg i en oase, og livnært seg med salg av egenproduserte varer; man blir ikke særlig fet av det, og man går også glipp av det frie livet som kaledeerne elsker.

Det er for lite beitemark i ørkenen til at man kan oppholde seg på samme sted hele tiden, derfor reiser man rundt. Det er lettere å reise om vinteren, når det er kjøligere; da er det også lettere å finne friskt beite. Om sommeren er det vanlig å samle seg der det er vann--rundt en oase eller en god brønn--og ikke legge ut på lengre reiser med mindre det er nødvendig. Geiter og sauer klarer seg dårlig uten vann, og er mer eller mindre stedsbundet om sommeren. Sommeren tilbringer man stort sett sammen med mange andre fra sin egen stamme, og er en ypperlig tid for å utveksle nyheter og historier.

For å ha råd til å kjøpe jordbruksvarer, driver Umm Raisa og barna med litt håndverk. Umm Raisa vever tepper, Saaid smir (når han får tak i metall), Ebrahim lager farger (og farger ull til teppene), og Atika lager medisiner og urteekstrakter. Det blir gjerne til at man hjelper hverandre litt når man ikke har noe bedre å ta seg til. I tillegg selger de skinn og kjøtt fra dyrene.

Når man er ute og reiser, er det vanlig å ta seg god tid, og stoppe for å la dyrene gresse; man plukker gjerne også planter selv, og tar med som fôr. Om vinteren kan kameler og gan'iyrker godt gå i over en uke uten vann, ofte så lenge som tyve dager. Hvis det er bra med fôr, klarer de seg bedre. Om sommeren, når det er forskrekkelig varmt, for kamelene vann hver andre eller tredje dag.

Innimellom, med ett eller to års mellomrom, slår Umm Raisa seg sammen med en del slektninger, og utruster en handelskaravane. To av barna blir igjen for å passe på dyrene, og sistemann følger med på reisen. De kan enten handle inne i Kaldoc; bytte tepper og stoffer mot mat (og enten beholde maten for senere bruk, eller selge den for penger eller flere tepper), eller de kan reise utenlands med eksotiske varer.

Umm Raisa og familien vil sjelden reise med særlig mye mer mat enn de trenger, for hvis de treffer venner, eller andre av sin egen stamme, blir det gjerne til at de gir vekk det de har til overs. Umm Raisa vil som regel aldri si nei til noen som ber om mat (eller noe annet hun har), ihvertfall så lenge hun kan overleve uten. Alle vet at man ikke overlever lenge i ørkenen hvis man bare tenker på seg selv--ryktene ville begynne å gå, og man ville risikere å ikke få hjelp selv når man trenger det.

Kaledeere liker også godt å snakke, og gjør gjerne de enkleste ting til historier. Man liker å ta ting med ro, og har sjelden noe tidspress på seg, ihvertfall ikke på snakkingen--når man reiser langt, kan det gjerne være viktig å nå fort frem, men så lenge reisen pågår så har man ikke stort annet å gjøre enn å snakke. Det er smart å snakke mens man rir, ellers risikerer man å sovne og falle av kamelen, i verste fall uten at noen oppdager det. Selv de enkleste spørsmål kan da ta langt tid å få besvart:

Umm Raisa har tenkt å reise til Jabiya, og lurer på hvor lang tid det tar å krysse et guffent område med sandørken. Hun spør Abu Hasan, "Har du noen gang reist denne veien til Jabiya?", og Abu Hasan svarer, "Ja, for seks år siden." "Hvor lang tid tok det?" "Det skal jeg fortelle deg. Vi hentet vann ved al-Ghaba i Amairi. Vi var fire stykker, meg selv, Salim, Janazil og Alaiwi, og det var midt på sommeren. Vi hadde nettopp vært ved Ibri og ordnet forhandlinger mellom Shaqra-stammen og Kashan-stammen, etter konflikten som oppstå da Shaqra stjal en kamelflokk fra Kashan..."

Danesh avbryter, "Det må ha vært før Radiya ble quadi i Ibri. Jeg har vært der selv året før. Sahail var med meg og vi dro dit fra..."

Abu Hasan fortsetter, "Jeg red på treåringen jeg hadde kjøpt av bin Duailan." "Den som Asir-ud-Din og kameratene hans røvet fra Yam?" spør Fakhr. "Ja," svarer Abu Hasan, "jeg byttet den senere i den gule seksåringen jeg fikk fra bin Ham. Janazil red på en Batina-kamel. Husker du henne? Hun var datter av den berømte gråe som tilhørte Harahaish fra Shakakah." "Ja," svarer Atika, "jeg så henne i fjor når Janazil var i Uruq al-Shaiba; hun var blitt gammel, men fremdeles et virkelig vakkert dyr."

Abu Hasan fortsetter, "Vi tilbrakte natten med Rai av Sawkirha." Danesh avbryter, "Jeg møtte ham i fjor da han kom til Habarut; han hadde en vakker bue, `De ti pilers far', som han hadde kjøpt av Abu Mikhnaf. Bin Mautlauq tilbød ham den grå ettåringen, datter av Farha, og femti dinarer for buen, men han takket nei."

Abu Hasan fortsetter, "Rai slaktet en geit til middag, og sa at...", men Umm Raisa avbryter, "Ja, men hvor mange dager tok det å reise til Jabiya?". Abu Hasan ser på henne og sier, "Er det ikke det jeg holder på å fortelle deg?"

Status

Å ha status er viktig hvis man vil ha troverdighet i handel og forhandlinger, eller hvis man skal ha noe håp om å få andre til å følge med på handelsreiser eller andre prosjekter. Du trenger altså status for å kunne lede en karavane eller en soldattropp, og du trenger mye status for å lede en større mengde folk; en stamme eller en hær.

Så lenge ingen kjenner deg, vil man bedømme din status fra ytre faktorer; kvinner har høyere status enn menn, eldre mer enn yngre, en velkledd person med en stor kamelflokk mer enn en fillete fyr med en utsultet gammel geit. Hvis folk kjenner dine foreldre, vil man (ihvertfall hvis du er ung), ta utgangspunkt i dine foreldres status, og hvis du er gammel, vil man se på dine barns status.

Dette teller mest som den initielle forventningen til en person. Etterhvert som man står på egne ben, så vil ens rykte gjerne spre seg, og man vil bli vurdert etter det. Hvis man har gjort seg bemerket på noe vis, så har det størst betydning. Ting som har betydning er: å være en god far/mor, å være en god læremester, å være gavmild og gjestfri, å være dyktig i det man gjør, å være klok og vis, å være vakker og sjarmerende. Det teller tilsvarende negativt hvis man gjør noe av dette dårlig (er gjerrig, inkompetent og med kriminelle barn).

Handel

Nesten alle kaledeere er involvert i handel på et eller annet vis. Det meste av varetransporten mellom Furitago, Carintia, Tarkania, Kadilia og Bystatene går gjennom Kaldoc, og mye av dette bæres på kaledeiske kamelrygger.

Kaldoc produserer en del varer selv; kaffe, kakao, røkelse, myrra, safran og sandeltre fra sør, perler fra kysten, sølv fra fjellene, salt (særlig fra Den Døde Ørkenen), tepper og stoffer (ull), ris, fruktvin, glass, diverse krydderier og eteriske oljer. I tillegg kommer korn, olje, vin, fruktvin, bomull, harpiks, elfenben, gull og ibenholt fra Furitago; ris, sukker, kaffe, kakao, edelstener, lapis, kobber, opium, hamp og hasj, og skinn fra Tarkania; oliven, olje, vin, korn, poteter, jern og stoffer fra Carintia; te, opium, gull, tinn, edelstener og elfenben fra Kadilia; silke, te, risvin og porselen fra Bystatene. Dessuten får man selvfølgelig diverse eksotiske krydderier fra hele verden.

En del av varene selges i Kaldoc, spesielt mat, krydder, røkelse og oljer, stoffer, sølv og metaller, kaffe, te og vin. Resten selges videre i fremmede land; kirkene i Furitago og Carintia trenger røkelse, alle rikfolk over hele verden er interessert i eksotiske luksusvarer, og salt og matvarer er populært også blant vanlige folk.

Krydder er blant de meste kostbare av alle varer; safran er ufattelig kostbart og selv pepper er dyrere enn gull. Krydder er dessuten mer etterspurt enn for eksempel edelstener, gull, perler og elfenben. Kaledeiske varer er selvfølgelig billigere i Kaldoc; de fleste familier vil prioritere (og ha råd til) å ha tilgang til krydder som kanel, advieh, allehånde, ingefær, og kanskje også litt safran til festlige anledninger, og selvfølgelig litt roseessens og appelsinblomstvann til både innvortes og utvortes bruk (for både kvinner og menn).

Forøvrig betaler ikke kaledeere skatt til dronningen; dronningen kan kun kreve toll på varer. Derimot er det en moralsk plikt å gi en del av sin eiendom til prestene, for distribusjon til de trengende. Kasmenistanerne, derimot har ingen motforestillinger mot å kreve inn både skatt og toll, og det gjør de i rikelige mengder.

Penger og bank

Penger regnes vanligvis i sølv. Den vanligste myntenheten er dirham. Det går tolv dirham på én dinar, og 144 fils på én dirham. Myntene som benyttes kommer både fra Furitago, Carintia, Kaldoc og Tarkania--på grunn av utenlandshandelen er de fleste utenlandske mynter brukbare i Kaldoc. Kaledeiske dinarer og dirham er laget av sølv, og fils er laget av kobber. Utenlandske dinarer er som oftest gullmynter. I tillegg har man kasmenistanske små og store raringer, og papirpenger. Kasmenistanske sedler har ingen verdi uten for Kaldoc og Kasmenistan, og raringene er av varierende kvalitet, så de er ikke særlig populære som betalingsmidler.

Siden det er såpass mange forskjellige mynter i bruk, pleier man ofte å regne verdien ut fra vekten (og renheten)--hvis du skal betale 20 dirham, kan du for eksempel betale med 25 tarkanske dirham, siden tarkanske dirham er litt lettere og ikke har like ren sølv som de kaledeiske.

I tillegg er mulig å betale med sedler og verdipapirer. For eksempel, hvis man skal gi 1000 dinarer til Rasha al-Hamdi som holder til i Maktaba i sør, er det tilstrekkelig å gi 1000 dinarer i gull (eller sølv) til al-Kashib i Hafar al-Batin, få med seg et papir, krysse ørkenen, og gi papiret til Rasha i Maktaba. Rasha kan så ta med seg papiret til pengeveksleren i Maktaba, eller eventuelt gi det videre til andre. Så lenge man holder seg til bankfamilier med godt rykte, kan man regne med at verdipapirene vil bli godtatt over hele Kaldoc.

De eldste og mektigste handelsfamiliene benytter seg dessuten av et eldgammelt (fra lenge før Taluqa) banksystem kalt `Iddikhaar. Dette systemet ble satt i drift av magikere for over tusen år siden, og baserer seg på magiske segl. Dessverre finnes det bare noen få slike segl igjen, derfor er det bare de eldste familiene som kan benytte `Iddikhaar. En av dem som har tilgang på et slikt seg er dronningen, som bruker det til å lage pengesedler med faste pengebeløp som kan benyttes i stedet for mynter. Det er over femti år siden sist dette ble gjort, så det er ikke så mange sedler i bruk nå for tiden.