Kadilia

Skrevet av Trond Magne Solberg og Tor Kjetil Edland

Religion

Verdens skapelse

Før alle tider, og etter alle tider var, skal det bli kaos. Vi kommer fra kaos og skal en gang igjen bli omsluttet av kaos. Ut av eteren steg det tre søsken, Duryodhana, Yudhara og Chaitanasi. Duryodhana, den vellystige sangeren, han som skaper, formet sin kropp av den ene flammen som brenner mange steder og av vindene som raste gjennom kaos. Yudhara, solen som opprettholder kosmos, formet sin kropp av den ene flammen som brenner mange steder og av alle former for stein og jord. Chaitanasi, sverdsvingeren, hun som skal ødelegge verden, formet sin kropp av den ene flammen som brenner mange steder og av det havet som går under navnet Stormenes Mor.

I kaos var det en hunnelefant som het Dhritarashtrana. Duryodhana følte vellyst til Dhritarashtrana og trengte inn i hennes skjød. De fikk et avkom med kropp som et menneske og hode som en elefant. Han fikk navnet Gankritu, og ble kjent som den sterkeste av gudene. Chaitanasi begjærte sin bror Duryodhana og ble fylt med sjalusi. Hun prøvde å tvinge seg på Duryodhana, men han kastet henne vekk med hjelp av sin sønn Gankritu. Hun tok da sitt sverd og hogget hodet av Dhritarashtrana. Duryodhana ville da drepe sin søster, men Yudhara forklarte for ham at dersom han drepte Chaitanasi ville han gå mot dharma.

Yudhara tok da kroppen til Dhritarashtrana og begynte å synge sangen som ingen husker, men som aldri er glemt. Av Dhritarashtranas kropp skapte han jorden, blodet hennes ble havet og sjøene, støttennene ble til fjellene og skjødet ble til de første buskene, som senere kom til å vokse og bli til den fuktige jungelen. Hodet til Dhritarashtranas løftet Yudhara høyt over jorden og av det formet han den himmel vi kjenner.

På jorden brant Agni, den evige ild som brenner mange steder. Alt var så varmt og tørt at ennå kunne ingen planter eller dyr trives på jorden. I havet som kalles Stormenes Mor svømte det en stor sjøorm som het Bhraktaiarn. En dag fikk hun se Duryodhana som danset i ilden. Hun ble fylt med begjær, og ønsket å trekke ham med seg ned i Stormenes Mor. Hun forvandlet seg til en vakker kvinne, steg opp fra havet og gjorde de mest vellystige bevegelser for å lokke ham til seg. Duryodhana visste hva slags avkom det ville bli av en slik forening, så han la på sprang bort fra Bhraktaiarn. Han klarte imidlertid ikke å la være å bli fylt med begjær av hennes lokkende bevegelser, så mens han løp spilte han sæd utover bakken. Bhraktaiarn grep sæden og førte den inn i sitt skjød. Deretter la hun seg på bunnen av Stormenes Mor for å ruge på avkommet. Der fødte hun demonene, de som bringer kaos og ruin hvor enn de ferdes. Alt da var dette et tegn på at den nye verden en dag skulle ødelegges og at kaos atter vil råde.

Demonene fikk øye på ilden som brant over jorden og steg opp fra havet for å leke med den. Dette førte til voldsomme eksplosjoner som holdt på å rive verden i stykker. Da tok Gankritu og jaget demonene fra jordens overflate. Da alt hadde blitt roligere så Yudhara at ilden brant for sterkt til at noe levende ville trives der. Han styrket derfor jorden og leget de sår som demonenes herjinger hadde ført til. Han lot vindene blåse over jorden, og vindene løftet noe av vannet fra havet med seg og lot det falle utover jorden.

Elementene fant da sin rette balanse, og opp av Dhritarashtranas kropp begynte det å vokse opp alle verdens planter. En natt det var fullmåne, og Duryodhana lå å sov i et av de høyeste trærne i jungelen, sendte gudinnen Shrigita en drøm til ham. Han drømte om all verdens merkelige skapninger som løp, krøp og fløy over jorden. Neste morgen samlet han sammen en bit fra alle verdens planter og av disse formet han dyrene, fiskene og fuglene. Da alle lå på bakken foran ham blåste han liv i dem, og de spredte seg øyeblikkelig over hele verden.

Duryodhana gledet seg lenge over det han hadde skapt, og han lekte blant dyrene. Etter en liten evighet begynte han imidlertid å kjede seg. Han formet da åtte leirfigurer som hadde en fjern likhet med ham selv, fire mannlige og fire kvinnelige. De første han laget var ikke så veldig vellykket, men ved hvert forsøk ble figurene stadig mer fullkomne. Da han hadde laget de fjerde paret var han endelig fornøyd, så han blåste liv i dem og gav dem navnet Brimahan. Disse ble opphavet til prestekasten. Dette moret Duryodhana stort, så han blåste liv i de andre figurene også. Og hver par ble opphavet til en av de andre tre kastene. Yudhara viste seg da for dem alle, først for Brimahan og siden også for de andre. Han lærte dem om dharma, og hvordan hver og en av dem kunne leve i tråd med det som var bestemt for dem.

Slik ble den verden skapt som kommer fra kaos og som en gang atter igjen skal bli omsluttet av kaos. Og slik ble den lov som gjelder for menneskenes liv vist oss av Yudhara, han som opprettholder verden.

Livshjulet

Alle ting er bundet til livshjulet. Livshjulet stopper aldri. Alt som dør blir født på ny i en annen form. Menneskenes liv ligger under denne loven. Selv gudene er bundet til livshjulet, og selv gudene kan dø og bli født på nytt i en ny skikkelse. Gudenes livslengde er imidlertid uendelig mye lengre enn menneskenes. Loven som styrer livshjulet er karma, loven om årsak og virkning. Det er ikke tilfeldig hvilken form et liv blir født på nytt som, det er bestemt av den karma som ble opparbeidet i tidligere liv. Den som lever et godt liv i tråd med dharma vil bli født på ny et bedre sted på livshjulet. En lavkaste-person vil bli født inn i en høyere kaste. Et dyr kan bli gjenfødt som menneske. Den som ter seg ondt derimot vil bli gjenfødt som et uslere vesen. Et meget ondt menneske kan til og med bli gjenfødt som en demon.

Det er ikke uvanlig i Kadilia at hellige menn og kvinner fornekter sitt tidligere liv og legger på vandring. Mange av prestene vil på sine gamle dager ta på seg vandrings-kappen og dra fra sted til sted. Et annet folk som stadig vandrer er mystikerne, som stadig søker viten og som mange sier, har makt over folk og ånder. De fleste av dem er dog svært hjelpsomme med å kurere sykdommer og lese fremtiden. En del mystikere blir stedfaste på sine gamle dager, men de bosetter seg alene, langt fra folk. Felles for disse er at de ønsker å unnslippe menneskelivets åk. De sies at målet til noen av dem er å bli gjenfødt som guder, mens andre søker å fullstendig unnslippe livshjulet. Vanlige folk kjenner lite til deres veier, men det virker som om det ofte er stor uenighet mellom disse hellige om hvordan dette kan oppnås.

Dharma

Dharma er loven som styrer kosmos. Alle ting styres av dharma. Menneskene er like mye underlagt denne lov som fjellene eller havet. Den som kjenner sin dharma, vet hvilken livsførsel han/ hun bør følge. Men på samme måte som fjellets dharma ikke er dem samme som havets, har ikke alle mennesker samme dharma. Mennesker fra de ulike kastene har ulik dharma, det samme har menn og kvinner. Kadilere har ofte sterke oppfatninger av hva som er rett livsførsel for forskjellige grupper i samfunnet. Det er ikke nødvendigvis fullstendig samsvar mellom hvordan andre oppfatter en persons eller gruppes dharma, og hvordan de selv ser det. Dette fører ikke sjelden til konflikter, noen ganger til krangler av triviell art, andre ganger til opptøyer.

De fem elementene

Kosmos er satt sammen av fem elementer. Disse er Vayu (vind), Jalam (vann), Agni (ild), Prithvi (jord) og Aakasam (eter). Gudene manifesterer disse grunnleggende elementene. Også mennesker vil på ulikt vis være satt sammen av disse elementene. Mange streber etter å få en balanse mellom de ulike elementene, for det er ikke regnet for å være sunt for et menneske å ha mye av et element på bekostning av de andre. Dersom et element er svært sterkt tilstede hos et menneske vil dette elementes negative sider overskygge de positive.

Vayu (vind)--klar tanke, kreativitet, forandring, svikefullhet

Jalam (vann)--innsikt, poesi, ødeleggelse, galskap

Agni (ild)- energi, mot, handlekraft, grusomhet

Prithvi (jord)--styrke, opprettholdelse, rikdom, sinnets latskap

Aakasam (eter)--alle tings opphav og ende, magi, det som er og ikke er, bortenfor språk og tanke

Gudene

Gudenes antall er uten grenser og intet menneske kjenner dem alle. Mange av de mindre gudene tilbes bare i et lite område av Kadilia, eller av et spesielt lag av samfunnet.

Duryodhana
Skaperguden som er alle tings begynnelse og opphav. Han har mange skikkelser men avbildes som oftest med en stor fallos eller med et musikkinstrument. Duryodhana tilbes med store fargerike opptog med sang og musikk. Han regnes for å være magiens opphav. I den mystiske tradisjonen som kalles takteri tilbes han med intrikate seksuelle ritualer.
Yudhara
Gudenes konge, solen og den som opprettholder verden. Han er beskytter av dharma, loven som styrer kosmos og hindrer kaos i å ta overhånd. På avbildninger ser man som regel solens stråler kranse rundt hans hode. Yudhara er framfor alt prestenes og herskernes gud. Han tilbes ved faste, storslåtte ærverdige prosesjoner som alltid ledes av en Brimahan (prestekasten).
Chaitanasi
Sverdsvingeren, hun som skal ødelegge verden, og gudinnen for ødeleggelse, renselse og galskap. Alle gale blir regnet for å være hennes barn. Både ekstrem askese og ekstatiske, løsslupne ritualer blir tatt i bruk av hennes tilbedere. Hun framstilles noen ganger som en kvinne som holder et sverd i hånden og andre ganger som halvt menneske/ halvt fabeldyr. Chaitanasi blir mest tilbedt i de lavere kastene og av omreisende mystikere. Ved flere anledninger i Kadilias historie har Chaitanasi-kulter ført til store omveltninger og fått store folke-mengder til å legge ut på vandring.
Pandilharamati
Jordbruket og plantenes gudinne og Yudharas hustru. Hun blir gjerne kalt 'Store Mor' av sine tilbedere. Hennes mest hengivne tilbedere er bønder og urtekyndige. Pandilharamati avbildes som en smilende kvinne. Hun tilbes med matoffer i landsbyfester når regntiden begynner eller slutter, og ved innhøstingen.
Gankritu
Guden med elefanthodet. Han er den sterkeste av gudene og er den modige krigers beskytter. Det sies at han er i stand til å ødelegge alle hindringer for sine tilbedere. I tidligere tider var Kuruskara, en krigerkult tilegnet Gankritu, en viktig maktfaktor i Kadilia. Gankritu tilbes med ofring av en geitekilling eller en kalv.
Shrigita
Drømmenes og dyrenes herskerinne, månen. Hun har en panters skikkelse, og derfor er pantere særlig hellige dyr i Kadilia. Hun er alle gåters mor, og det sies at hun enkelte ganger avdekker merkelige hemmeligheter for sine tilbedere. Shrigita tilbes med musikk og dans om natten.
Valmiki
Apeguden som står for mental styrke, mot og lojalitet. I mange fortellinger er han den som hjelper helten når det ser ut som mørkest. Utallige er hans visdomsord. I ugjestmilde fjellstrøk eksisterer det fortsatt rester av den tidligere så mektige krigermunk-ordenen Vedashraddha som sies å få sine forunderlige krefter fra Valmiki. Det holdes ingen ritualer til Valmiki. Å være villig til å ofre alt for rettferdigheten er å tilbe ham.
Bhraktaiarn
Demonenes mor og herskerinne. Hun avbildes som en skremmende kvinneskikkelse som drikker blod eller som en sjøorm. I noen myter er hun Chaitanasis elskerinne, i andre er de to kvinnene fiender. Bhraktaiarn tilbes på gravplasser med blodoffer.
Ramakara
En av Duryodhanas mange avatarer (dvs. et aspekt av guddommen som har vandret blant menneskene). Det blir fortalt at han ble født for over tusen år siden i en liten fiskerlandsby og utførte et utall undere mens han vandret på jorden. Hans kjærlighet til fiskerdatteren Charita er opphav til mange historier. Ramakara avbildes som en vakker, ung gutt. Han tilbes med små offer på utallige husaltre. Han er særlig populær blant forelskede par.

Åndene

I Kadilia tilbes et utall ånder. De fleste av disse åndene tjener en eller flere av gudene. Disse ofrer man til i templene sammen med ofringer til gudene. De fleste større hus har også små templer hvor man takker disse åndene, samt avdøde familiemedlemmer. Det er få ånder som er godt kjent blant folk i hele Kadilia. Ånder som alle kjenner til i en landsby i kan være helt ukjente i nabolandsbyen.

Ånder kan være mektige hjelper, men noen kan også være svært farlige. Demonene som tjener Bhraktaiarn er en form for ånder. Elementånder er dessuten kjent for å kunne forutsake betydelige ødeleggelser under visse omstendigheter. Det sies at magikerne er de som kjenner best til åndene, og at de ofte gjør avtaler med disse i sin søken etter magisk kraft.

Kastene

Da Duryodhana skapte menneske skapte ham dem som fire ulike kaster, som alle har sin plass i dharma. Hvilken kaste en blir født inn i har svært mye å si for hvilken posisjon en har i samfunnet, hvilket yrke en har og hvordan en ser på verden. I alle sosiale sammenhenger markeres rang etter hvilken kaste en kommer fra. Ingen av kastene tillater giftemål utenfor kasten.

Brimahan er prestekasten. Den er den øverste av alle kastene og brimahanene står i nærmere kontakt med gudene enn andre mennesker. Det er den minst tallrike av kastene. Medlemmene av denne kasten legger stor vekt på renhet, for ingenting er så forferdelig i gudenes øyne, som en brimahan som har skitnet til det han har blitt gitt av gudene. Brimahaner spiser verken kjøtt eller fisk, og maten kan ikke tilberedes av noen fra en lavere kaste.

Det er bare mennene i denne kasten som er prester, og det er de som er familiens overhode. Kvinnene har ansvaret for matlagingen og for å overholde de mange renhetsreglene i hjemmet. Kvinnene er tilslørte når de beveger utenfor hjemmet, for deres ærbarhet blir sett på som svært viktig. Kontroll av seksualdriften er svært viktig for en brimahan, da dette er et område der det ligger store muligheter for å bli påført urenhet. Sex før og utenfor ekteskapet er bannlyst, og selv i ekteskapet er det strenge regler for når og hvordan seksualakten skal utføres. Brimahan-enker gifter seg ikke på nytt. Noen ganger hender det til og med at de kaster seg på mannens likbål, dersom han dør før henne.

Hvit er den foretrukne farge i brimahanenes klesdrakt, og Brimahankvinner bærer en hvit bindi i pannen.

Kramadil er kriger og herskerkasten. Karanapadil-slekten var i mange hundre år den kadilske kongeslekten. Alle embetsmenn med arvelige embeter var også kramadiler. Lokale landsbyledere og yrkessoldater er fortsatt nesten alltid fra denne kasten. Det er altså svært stor forskjell i rang mellom de ulike slektene i denne kasten. En hver kramadil vil imidlertid alltid påberope seg høyere rang enn noen fra de lavere kastene, selv om han bare er en leiesoldat, han kommer jo fra kongens kaste!

Slektslinjen blir regnet etter mannen, og det er mannen som er familiens overhode. Historien er imidlertid full av kramadilkvinner som har hatt svært stor politisk makt, ofte uten å være innehaver av et eneste formelt verv. En kone er ofte sin manns nærmeste rådgiver, samtidig som hun pleier egne kontakter, som han kanskje ikke kjenner til.

Styrke er viktig for denne kasten, derfor spiser de mer kjøtt enn andre kadilere, men den er vanligvis ikke så sterkt krydret, for det er også viktig å beholde sindigheten. Å være i besittelse av en sterk seksuell kraft er viktig både for menn og kvinner. Som brimahanene preker kramdilene offisielt sett mot alle seksuelle forbindelser utenom ekteskapet. Det kryr likevel av historier om at dette ikke blir etterlevd.

Sterke farger og mye smykker blir brukt av både menn og kvinner. Kramadil-kvinner bærer en rød bindi i pannen.

Suroyat blir ofte betegnet som "kremmerkasten". Det er imidlertid også mange håndverkere i denne kasten. Noen suroyatfamilier er svært rike, og har betydelig makt i sin by, mens andre bare er små familieforetak. Det finnes også suroyatfamilier som er ganske fattige. Disse blir sett ned på av andre suroyater, da velstand er noe som denne kasten setter høyt.

Slektslinjen blir regnet etter kvinnen, og det er hun som er familiens overhode. En hver suroyat er overbevist om at kvinner forstår seg bedre på økonomi og handel enn menn. Arbeidsoppgavene er imidlertid ofte de samme for både menn og kvinner. Arbeidet fordeles ofte etter alder. Etter hvert som en blir eldre stiger en i gradene og får andre oppgaver.

Førekteskaplige forhold er svært vanlige i denne kasten, og suroyatene ser ikke ut til å legge så mye i det. Når der er snakk om giftemål derimot er hele slekten involvert i planleggingen, og familienes overhoder fører lange og harde forhandlinger med hverandre før giftemål blir avtalt.

Suroyatene bruker mange ulike ingredienser i maten. De spiser mer fisk enn de andre kastene og er glad i krydderurter som ingefær og hvitløk.

Jordfarger er mest brukt i klesdrakten til både menn og kvinner, gjerne med en del smykker. Suroyatkvinner bærer en gul bindi i pannen.

Jumerat blir av de andre kastene sett på som den "urene" kasten. En brimahan som kommer i fysisk kontakt med en jumerat må utføre omfattende renselsesritualer for å viske bort urenhet. Ingen av de andre kastene vil spise mat som er laget av en jumerat. De fleste i denne kasten er bønder, eller de utfører oppgaver som gatefeiing, slakting, garving og jordmødre--håndverk der en kommer borti mye avfall. Det finnes også en del jumerater i de store byene som livnærer seg på lyssky vis.

Barberere er også del av jumeratkasten siden de har befaring med kroppslig avfall i form av hår. De har imidlertid en høyere ansett posisjon i samfunnet enn andre jumerater, selv om de høyere kastene selvsagt ikke spiser mat laget av en barberer.

Det er vanligvis kvinnene som har mest å si i en jumeratfamilie, men så er det også mange familier der det ikke er noen menn, enten fordi han arbeider et annet sted eller fordi han har stukket av. Bestemor er den personen som æres høyest av en jumerat.

Siden de fleste jumeratene er fattige er maten svært enkel, og inneholder sjelden kjøtt eller fisk. Den er imidlertid ofte svært sterkt krydret.

De fleste jumerater er fattige og går derfor i enkle klær. Dersom en jumerat er litt mer velstående, vil han bruke klær i sterke, skjærende farger. Jumerat-kvinner bærer en brun eller grønn bindi i pannen.

Hvordan en skal forholde seg til andre folkeslag som ikke kjenner kastesystemet har alltid vært et omdiskutert tema i Kadilia. Det mest vanlige er å forholde seg til andre siviliserte folkeslag, som kaledeere og bystatborgere som om de var fra suroyatkasten. Stammefolk og folk med barbariske skikker regner en for å være en form for jumerater. Siden Kasmenistanerne nå har styrt Kadilia lenge har det blitt mer og mer vanlig å betrakte dem som tilsvarende kramadiler i rang. Dette er imidlertid svært omdiskutert.

Ritualer

Det finnes utallige forskjellige ritualer i den kadilske tradisjonen. Hvordan et rituale utføres bestemmes av hvem som utfører det, hvilken eller hvilke guder det er rettet til, og hva som er konteksten rundt ritualet. Alle kadilere utfører ritualer til gudene. De viktigste ritualene er imidlertid de som Brimahan-prestene utfører i templene. I templene leder prestene folket i tilbedelse og ofringer, forkynner gudenes vilje, og tolker tegnene om hva fremtiden vil bringe. Tempelritualene kan ikke utføres av noen fra de andre kastene.

Her skal vi bare gi et eksempel på et av de mest populære ritualene blant mange kadilere. Det er et rituale tilegnet Shrigita, drømmenes og dyrenes herskerinne. Mange av ritualene til de andre gudene inneholder en del av de samme elementene som dette, men det kan også være store forskjeller.

Ritualet kan utføres alene eller i fellesskap. Til ritualet trenger du en mugge vann og noen pene blomster. Det er vanlig at det brennes røkelse under hele ritualet.

Før selve ritualet begynner må alle som skal delta foreta et rensende bad. Rett etter at badet er gjennomført spør du gudinnen om å jage alt ond fra dine tanker. Deretter utbryter du "huma raya" og ser med et sint uttrykk i ansiktet i alle himmelretninger og på deg selv, for å jage bort alt ondt.

Stedet der ritualet skal skje sprinkles med rensende vann, mens du sier et mantra. Stedet blir da et hellig sted. Det som skal ofres til gudinnen undersøkes nøye for å være sikker på at det ikke inneholder urenheter. Det skal for eksempel ikke være insekter i blomstene. Det som skal ofres renses også med vann mens du sier mantraet. Som en siste sikkerhets-foranstaltning jager en bort eventuelle usynlige demoner fra offerplassen med mantraet om "huma raya". Du tar nå fram en mugge med vann og setter den på det hellige stedet. Med håndbevegelser og et mantra forandres vannet til nektar som er passende å ofre til gudinnen.

Deretter må selve kroppen til de som deltar i ritualet forandres fra en jordisk kropp til en himmelsk kropp, slik at den er passende til å være i gudinnens nærvær. Du sitter med øynene lukket og ser for ditt indre øye at kroppen din går i oppløsning. Deretter ser du for deg at kroppen din brenner opp, og at asken blåser bort.

Så roper du plutselig "vayu", vindens navn og beveger kroppen som om den var vind. Så roper du i tur og orden navnet på de andre elementene, "jalam" (vann), "agni" (ild), "prithvi" (jord), "aakasam" (eter), og lar kroppens bevegelser på samme måte styres av elementene. Du har da fått en kropp som er passende til å være i gudinnens nærvær.

Du leder nå gudinnen fra ditt hjerte med å blåse på blomstene. Gudinnen er nå i blomstene, og blomstene blir plassert i midten av det hellige stedet. Shrigita er nå en gjest som æres høyt av alle som er tilstede. Du tilbyr henne vannet, som nå er nektar, fra muggen. Det er også vanlig å tilby henne en rekke andre ting, enten fysisk eller i form av ord. Det er viktig å behage gudinnen, og det er vanlig å være litt nervøs under denne delen av ritualer.

Til slutt hilser alle Shrigita farvel. Du tar blomstene og fører dem mot hjertet ditt. Hun har da dratt tilbake til himmelen. Alle er da helt stille en liten stund. Dersom det er mer enn en person tilstede sier også de farvel til hverandre når de er helt sikre på at gudinnen har dratt sin vei.

Dersom Shrigita er fornøyd med hvordan ritualet utføres sies det at hun sender drømmer til noen av dem som var tilstede.

Styresett

Kongedømmet Kadilia ble grunnlagt for 495 år siden, da den seierrike kadilske hær rykket inn og gjenopprettet ro og orden i Arland, det som i dag er den sydligste delen av Kadilia. Arland hadde da eksistert i nesten femten hundre år, og vokst til et høyt utviklet, men dekadent rike. Kadilerne tilførte vitalitet og styrke, og riket vokste til å bli det største kongedømmet verden har sett, uforlignelig var kongens palass, bugnende alle rikets markeder, templene storslåtte og de vise menn kunne utføre mirakler verden aldri siden har sett.

Men for omtrent 160 år siden stanset fremgangen, folket vendte seg mer og mer bort fra dharma, og riket stagnerte. For litt over 90 år siden fikk man de første kontakter med Kasmenistanere, dette grusomme folkeferdet som kun lever for vold og plyndringer. På under 20 år var kongedømme redusert til en femtedel, kun det sydlige Arland står igjen.

I Arland er det fortsatt en konge som kaller seg konge av Kadilia. Det er imidlertid ikke mange i den okkuperte delen av landet som ser til ham for å få opprettet et fritt Kadilsk kongedømme. Han er ikke fra den tradisjonelle kadilske kongeslekten, og det er ikke hans rolle å styre landet. Det var når folket vendte seg bort fra tradisjonene, landet forfalt, og veien til å atter bli et storrike, går gjennom dharma.

Tradisjonen i Kadilia er at alle viktige embetene går i arv, mens stillingene som deres rådgivere, adjutanter og utsendinger tildeles etter kompetanse, noe som har ført til mye sosial mobilitet i folket. Nesten alle arvelige embeter innehas av kramadilkasten, bortsett fra religiøse embeter, som alltid innehas av en brimahan. Kasmenistanerne har ingen forståelse for dette systemet, men mange av de gamle embetsslektene har fortsatt betydelig innflytelse. Selv om det alltid er kasmenistanske kommandanter som er øverste øvrighet i en by, er det mange kadilere som arbeider for de nye makthaverne. Kasmenistanernes utnevnelser er imidlertid noen ganger ganske så tilfeldige og til og med enkelte ganger uten respekt for kastesystemets forordninger om hvem som skal arbeide med hva.

Noen av de tidligere embetsmennene som ikke lenger har en provins å styre har reist til det sydlige Arland. Der har Kongens palass i den senere tid vært plaget av store mengder overembetsmenn som ikke lenger har noen provins å styre, men fortsatt krever underhold. Dersom Kongen ikke hadde gitt dem underhold, ville han for all verden gitt avkall på kravet om å være hele Kadilias konge. Denne situasjonen har ført til økte skatter, som igjen har ført til opptøyer på landsbygda.

Andre folkeslag

Kasmenistanerne
er ville, voldelige barbarer, og de har dessverre okkupert nesten hele Kadilia. De tilber bare åtte guder, og ingen av dem er noen av de gudene vi kjenner. Deres ritualer ledes av menn som kalles sjamaner, ritualer som for det meste ser ut til å dreie seg om å stille gudenes vrede. Dette er et folk med enkle men harde skikker. Kvinnene blir behandlet svært dårlig, og den eneste form for mandighet som blir satt pris på er den enkle soldats mandighet. De har liten kunnskap om etikette, og det er ofte en lidelse å være i sosiale sammenhenger med dem. Bordskikk er ukjent for dem, og de har ingen kunnskap om hva som er rent og hva som er urent. De tror de er verdens herskere, og de er i krig med alle siviliserte land. Det er imidlertid mange av våre gjøremål, som for eksempel handel som de kjenner lite til, og som vi stort sett kan drive med som før.

Kasmenistanerne er delt inn i flere klaner som hver ledes av en allmektig Khan. Klanen som i størst grad har soldater i Kadilia heter Avdangir. I tillegg er det også soldater og kommandanter fra klanene Batu og Hulaku enkelte steder.

Bystatene
er en rekke småstater som ligger nord-øst for Kadilia. De er et sivilisert folk som Kadilia alltid har hatt gode handelsforbindelser med. Det skrevne språk settes svært høyt her. De har de siste årene lidd en bedre skjebne enn Kadilia, for Bystatene er ennå ikke blitt erobret av Kasmenistan. Dette til tross for at det ofte er betydelige konflikter mellom de ulike småstatene. Mange bystats-kvinner er svært yndige, men de maler ansiktet sitt som om det skulle være ansiktet til en statue. Noen kvinner kler seg imidlertid også i mannsklær og bærer våpen. Folket i Bystatene ser beklageligvis ut til i svært liten grad å ære gudene. I stedet holder folk seg inne med ånder som de kaller kami ved å ofre ting i stiliserte ritualer som ser ut til å mangle innlevelse.
Kaledeerne
bor i ørkenlandet Kaldoc i nordvest. De er et sivilisert og høflig folk som driver mye med handel. På samme måte som oss har blitt erobret av Kasmenistanerne. I tidligere tider ble landet styrt av en dronning. Det er kvinnene som styrer blant kaledeerne, så i dette ligner de suroyatkasten, men i Kaldoc styrer kvinnene i alle lag av befolkningen. De tilber bare en gudinne, månegudinnen, så det ser dessverre ut til at de har glemt de andre gudene. På grunn av dette har de derfor en noe ensformig og litt enkel religion. De har særegne matregler som ikke ligner på noen av kastereglene.
Amazigh
er et annet folkeslag som tilber månegudinnen. De er et lite og krigersk folk som holder til i noen ugjestmilde fjellstrøk i vest som ikke er erobret av Kasmenistanerne. Amazigh-kvinnene styrer over mennene med hard hånd. De er ofte røvere, så en bør være på vakt dersom en hører at de er i nærheten.
Furitagerne
er meget dyktige handelsfolk hvis kongedømme ligger langt mot vest. De er særdeles høflige, selv blant gode venner er det vanlig med evig lange ordramser og formaliteter. Furitagerne er meget rike, og de handler mye i stoffer, krydder og gull. Landet er styrt av en konge, som stort sett er kontrollert av handelshusene.
Shiraz
er et folk som har sitt hjemland i fjellene vest for Kadilia. De har vært underlagt kasmenistanerne svært lenge, og det er nå ikke lenger så mange av Shiraz-folket igjen. De fleste er tjenere i Kasmenistan, og mange av dem har tatt til seg de kasmenistanske skikkene.

Et Kadilsk sagn

Hestekvinnens sønn

Kadilia er stort og veiene lange og ensomme. I gamle dager hadde reisende gode grunner til frykt, for banditter og røvere gjemte seg langs de støvete veiene, mens ville dyr og onde ånder lurte i skogtykninger og fjellpass. Kloke veifarende tok seg fram i grupper, i håp om å kunne beskytte hverandre. Den ensomme vandrer som tilbakela veien alene, gjorde det i frykt og med stadige blikk over skulderen.

En gang i disse fjerne, farefulle dager måtte en Brimahan-prest reise alene på veien til Kandilharpur. I en hule tett ved veien bodde et vesen som ble kalt Jakka. Hun hadde kvinnekropp, men hodet var som på en hest. Hun var vill og grådig og mektig, og levde av menneskekjøtt.

Det grusomme utysket grep Brimahanen og bar ham til hulen sin for å ete ham, slik hun hadde gjort med så mange andre, ulykkelige mennesker. Men mannen var ung, og svært vakker, og Jakka ble glad i ham. Hun sa at hun ville spare livet hans om han ville gifte seg med henne og bo hos henne i hulen. Brimahanen valgte det minste av to onder, og sa ja til å gifte seg med det forferdelige vesenet. Jeg finner nok snart en måte å rømme på, tenkte han for seg selv, og da vil marerittet være over.

Men Jakka var utspekulert og forsiktig. Hun forlot aldri hulen uten å rulle en diger kampestein foran inngangen. Brimahanen ble holdt fanget i mange år, stengt inne i mørket mellom fuktige, mugne fjellvegger. Dag og natt lengtet han tilbake til livet i byen. Likevel må det sies at hestekvinnen gjorde store anstrengelser for å forandre seg. Under påvirkning av den milde Brimahanen sluttet hun å spise menneskekjøtt og gikk over til frukt og korn. Hun drakk nå vin i stedet for menneskeblod. Men ennå lurte hun langs ferdselsveiene og fikk tak i det hun trengte ved å røve karavaner og reisende. Hun og Brimahanen fortsatte å bo i den primitive hulen der vannet dryppet langs veggene, så uendelig fjernt fra andre menneskers behagelige selskap.

Hestekvinnen fødte en sønn. Han var en nydelig gutt; heldigvis lignet han sin far, og både Jakka og Brimahanen elsket ham høyt.

En dag mens moren var ute på jakt, spurte sønnen faren: "Hvorfor er min mors ansikt så forskjellig fra ditt?" "Det er fordi din mor er en hestekvinne, mens vi er mennesker", svarte faren. "Hvorfor må vi hele tiden være inne i denne mørke, fuktige hulen, selv om solen skinner ute?" spurte gutten. "Fordi din mor er sterk og ikke lar oss slippe ut, og ruller en diger kampestein foran huleåpningen når hun går", svarte faren. "Hvorfor dytter du ikke steinen bort, så vi kan rømme?" spurte gutten. "Kampesteinen er stor, og jeg er ikke sterk nok til å flytte den", svarte faren.

Da smilte gutten. Han reiste seg og spente sine unge skuldre mot steinen og rullet den bort uten den minste anstrengelse. Når alt kom til alt, var han jo sønn av sin mor og hadde hennes styrke.

Gutten tok faren i hånden og gikk først ut i solen, og de to skyndte seg alt de kunne mot Kandilharpur. Men solskinnet blendet og utmattet dem, for de hadde jo levd så lenge i den mørke hulen. De snublet og falt, og selv gutten følte seg svak. Det varte ikke lenge før de hørte dundringen fra Jakka som løp etter dem. Hun grep dem begge to.

"Min aller kjæreste sønn og min elskede husbond", gråt hun. "Hvordan kunne dere tenke på å forlate meg? Arbeider og slåss jeg ikke dag ut og dag inn for å skaffe dere alt dere trenger? Sanker ikke jeg mose og bregneblader til sengene deres? Kommer ikke jeg med vin og dadler som dere kan spise? Å dere utakknemlige, hvorfor vil dere forlate meg?" "Mor", svarte gutten. "Det er sant at du gir oss mange vidunderlige ting, men vi trenger også lys og luft. Det er forferdelig for oss å leve i mørket." "Ja vel", nikket Jakka, "bli med meg tilbake, så skal jeg fjerne kampesteinen fra huleåpningen. Dere kan begge to få lov til å være i solskinnet og rusle blant trærne."

Sant å si hadde ikke gutten og Brimahanen ikke noe valg, og de ble med tilbake til hulen. Hun holdt løftet sitt, og fra den dag av kunne mannen og gutten nyte den friske vinden og solskinnet overalt hvor de måtte ønske. Men dersom de våget seg for langt bort fra hulen, hørte de den tunge trampingen fra hestekvinnens føtter etter seg, og de ble slept tilbake for å leve lydig under hennes vaktsomme blikk.

Nå var gutten sønn av sin mor, og kunne lære hennes hemmeligheter. Etter hvert som han ble eldre, fikk han vite at Jakkas makt bare strakte seg til elven i den ene retningen, og tre mil mot fjellene i den andre.

"Far", hvisket gutten en kveld, "gjør som jeg sier, og i natt skal vi klare å rømme. Jeg holder ikke ut å leve så ensomt lenger, langt borte fra menneskelige stemmer." Da natten var falt på og hestekvinnen lå i sin dypeste søvn, ledet gutten faren ut av hulen. De løp så fort de kunne og nådde elvebredden før de hørte Jakka jage bak dem. Brimahanen var utslitt, men hans sterke, unge sønn løftet ham opp og bar ham i sikkerhet over elven. Først da snudde han hodet for å se seg tilbake.

Jakka sto på den andre bredden og gråt. "Hvordan skal jeg kunne leve uten dere?" gråt hun. "Kom tilbake til meg!" "Aldri!" ropte gutten. "Vi vil leve blant menneskene." Da hun forsto at hun hadde mistet dem for alltid, ropte Jakka over elven: "Kjære barnet mitt, ta denne amuletten som kan hjelpe deg på din tunge vei gjennom livet. Heng den rundt halsen. Den vil gi deg kraft til å se menneskers fotspor, selv tolv år etter de er laget." Så kastet hun et halskjede med en stein tvers over elven . Gutten plukket det opp og tok det på seg. Deretter takket han moren og sa farvel, og han og brimahanen snudde ryggen til henne. De så henne aldri igjen.

Lykkelige over sin nyvunne frihet vandret far og sønn inn i Kandilharpur og rett til kongens slott. Der bad de om å få treffe storvesiren.

Hestekvinnens sønn bukket og sa: "Jeg besitter evnen til å se selv skjulte fotspor. Sett meg til å vokte kongens skattkammer. Dersom noen tyv bryter seg inn, vil jeg kunne følge sporene hans og finne kostbarhetene. Kongen trenger ikke lenger frykte tyver."

Storvesiren brakte nyhetene videre til kongen, som ble svært interessert og sendte bud på brimahanen og sønnen hans. "Hva skal du ha for å vokte skattkammeret mitt?" spurte han. "Han forlanger ett tusen rupier om dagen," svarte storvesiren. Kongen nølte. Det var mange penger. Men skattkammeret var jo fullt av gull og edle steiner, og verden var full av tyver. "Ja vel," sa kongen og nikket.

I flere måneder levde gutten og faren hans lykkelig ved hoffet, der de nøt menneskelig selskap og palasslivets luksus. Ingen tyv vågde seg nær skattkammeret, for ryktene om gutten som kunne se de mest skjulte spor, hadde spredd seg over hele landet.

En varm dag, da kongen satt og lengtet etter et pust av kjølig vind, sa han til storvesiren: "Jeg er lei av å betale så mange penger til den gutten. Hvordan vet vi egentlig at han kan se fotspor? Han kan være en bedrager. La oss selv rane skatt-kammeret i natt, så får vi se om gutten har de evnene han påstår." Vesiren var enig. Den natten brøt han og kongen seg inn i skattkammeret, tok flere sekker med gull og juveler, gikk tre ganger rundt hagen, og puttet til slutt sekkene ned i en vanntank.

Neste morgen sendte de bud etter Jakkas sønn. "Gutt," sa kongen. "Det kongelige skattkammeret er blitt ranet. La meg nå se om du kan følge fotsporene og finne kostbarhetene mine." "Selvfølgelig, herre," smilte gutten. Han bar halskjedet med amuletten som han hadde fått av moren rundt halsen og gikk mot skattkammeret. Her så han tydelig sporene etter to menn. Han fulgte dem tre ganger rundt hagen og stanset ved vanntanken. "Send en mann inn her," sa han, "da vil du finne de savnede rikdommene." Dette ble gjort, og vaktene mumlet beundrende og klappet i hendene da sekkene ble heist opp fra tanken.

Men kongen var fremdeles misfornøyd. Han ønsket i virkeligheten ikke å betale store pengesummer til gutten lenger. "Det der er vel og bra," innvendte kongen, "men hvem som helst kunne da gjette seg til at den vanntanken var et egnet gjemmested for stjålne edelstener. Kan du finne tyvene, gutt? Det er den virkelige prøven."

Nå hadde det seg slik at Jakkas sønn allerede hadde gjenkjent fotsporene og forstått at de tilhørte kongen og hans vesir, de bar selvfølgelig langt finere sko enn noen annen i landet. Gutten nølte med å si hvem tyven var, for det var jo skammelig at to så aktverdige menn skulle vise seg å være tyver og forrædere. "Betyr det så meget hvem som er tyvene?" spurte han, "Skattene er brakt vel tilbake. Det er jo det viktigste?"

Da han hadde hørt det ble kongen sikker på at gutten i virkeligheten ikke hadde magiske krefter og ikke viste hvem det var som hadde stjålet kostbarhetene. Nå følte han seg trygg, samtidig som han håpet å kunne avsløre gutten som en bløffmaker, slik at han kunne slippe å betale ham noe mer, derfor insisterte han: "Finn tyvene. De fortjener å bli straffet. Hvis du ikke kan følge sporene etter tyvene og si hvem de er, vil jeg ikke betale deg mer." Jakkas sønn nølte fremdeles, for det er uklokt å fornærme konger. "Navnene!" spottet kongen. "Si meg navnene på tyvene, ellers skal jeg få deg offentlig erklært som bløffmaker."

Da pekte gutten på kongen og storvesiren. "Dere er tyvene," sa han. "Fotsporene leder rett til dere." Alle tilskuerne ble rystet da de forsto at deres høyt respekterte hersker og den øverste leder for hans ministre, kunne fornedre seg til å begå slike fantestreker. Ord om at kongen og vesiren ikke egnet seg til å inneha betrodde og ærefulle posisjoner gikk gjennom byen. De ble styrtet og sendt i eksil, og tronen ble gitt til gutten som var sønn av en hestekvinne.