Dette var en laiv med stor vekt på kulturen, og det var en meget sterk gjennomarbeidelse av roller, kultur og det praktiske fra arrangørenes side. Det så ut som om det meste fungerte veldig bra.
Også denne gangen fikk vi oppleve den Kaledeiske teatertradisjonen, og det var ypperlige forestillinger fra en veldig dyktig gruppe spillere.
Mye av laiven gikk ut på å leve hverdagslivet ved hoffet, men mange var innvolvert i planlegging og rådgiving rundt videreføringen av krigen mot Kasmenistan. I den brennende solsteken var vi med på alt fra barnepass til assasinasjonsforsøk.
Dette var en laiv uten arrangører som spillerne kunne kontakte under veis og det fungerte utmerket for de fleste. Noen praktiske problemer måtte selvsagt løses, men alt av informasjon var ute i spill ved laivens start, og det meste av plott og intriger var karrakterdrevet og trengte ikke påvirkning utenfra.
Tittelen henspeiler på arrangørenes kjærlighet til det Kaledeiske folkeslaget, og dronningens offer for det.