Gå tilbake til Maktfaktorer
Gå opp til Top
Gå frem til Adel og Overklasse

Loven

"Any fool can make a rule, and any fool will mind it."
-Henry David Thoreau

De fleste møter loven i form av magistrater, som dømmer i alle straffesaker. De vanligste sakene som kommer opp for domstolene i Carintia er drap, tyveri, ærekrenkelse, blasfemi, mangel på fremmøte i kirken eller mangel på pliktig skriftemål, å være sigøyner, arvetvister, legemsbeskadigelse, vandalisme og hekseri.

Straffene for disse forbrytelsene varierer ofte fra magistrat til magistrat, men dette er standarden for hele landet. Drap straffes med henrettelse eller bøter og erstatning til eventuelle etterlatte etter avdødes og morderens stand. Tyveri straffes med håndsavhugning, bøter eller brennemerking, alt etter hvem som står tiltalt og hva som er stjålet. Brennmerking er ofte i praksis en dødstraff. Om noen har stjålet en manns siste kniv og/eller brød kan straffen være halshugging. Alle menn har rett til siste kniv og brød, og det er heller ikke mulig å fradømmes disse. Ærekrenkelse kan være alt fra skarpe ord til voldtekt. Straffen for slike forbrytelser er ofte bøter og erstatning til de skadelidende.

Blasfemi er å misbruke gudenes navn eller ikke vise prester den respekt de fortjener, og straffes med alt fra bøter til brennemerking. Mangel på fremmøte i kirken eller mangel på pliktig skriftemål straffes med stive bøter. Å tilbe dragen er også staffbart, og de fleste dømmes til døden.

Å være sigøyner i Carintia er straffbart og de som kommer for retten må bøte med livet. Legemsbeskadigelse, annen vold og vandalisme straffes ofte med eksemplariske straffer som står i stil med forbrytelsen. De som blir funnet skyldig i enhver utførelse av magi, blir henrettet ved bålbrenning eller noe annet dommeren finner passende. Alle som blir dømt etter hekserilovene "gir" alt sitt gods til Kirken.

Arveretten i Carintia gir kvinner begrenset arverett til gårder og annen fast eiendom. Familiene er dog pliktig til å utstyre sine døtre med medgift. Om en gårdeier bare har døtre vil den eldste være odelsjente, men hun kan ikke overta driften uten ektemann eller en mannlig slektning som stiller seg ansvarlig. Sønner arver like deler etter sin far, men et enkelt gårdsbruk splittes likevel ikke opp. Den eldste sønnen arver gården, og de andre vil da få eventuelle andre verdier. Om det er snakk om større gods, vil de i noen tilfeller splittes opp, men det er ofte etter foreldrenes diskresjon. Eldste sønn arver titler, med unntak av kongelige og de fremste høyadelige som kan ha mange titler å fordele på sine barn.

Retterganger foregår med magistrater og eventuelle konstabler som anklagere, magistrater som dommere, den anklagede og eventuelle vitner. Ugifte kvinner under 21 og gifte kvinner av almuen må ha sin fars, brors eller ektemanns tilsagn på tilregnelighet før de kan avlegge vitnemål. To mannlige eller fire kvinnelige vitner kreves for å dømme en fri mann. Adelige vitner trengs det som oftest bare én av, men dette er etter magistratens diskresjon. Om en ikke er tilfreds med en magistrats dom, kan avgjørelsen appelleres til lensherren eller borgermesteren. De har en gang i måneden åpent hus hvor alle kan søke audiens, og eventuelt legge frem sine egne eller pårørendes saker. Ofte er dette for sent og forbryteren er gjerne henrettet før man har mulighet til å appelere.

I saker hvor forbrytelsen er mot kirken er det prestene som har den dømmende makten, og det vil si saker om blasfemi, hekseri, mangel på fremmøte i kirken, seksuelt avvik (inkludert homofili), forsømmelse av skriftemål eller tilbedelse av Jakaen.

Dette er meget generelle regler for praksis av den carintiske lov, og hver magistrat, lensherre og konstabel praktiserer sin makt på forskjellig vis. Ofte vil det være umulig å forutsi en dom basert på tidligere avgjørelser fra andre domstoler i landet. I noen byer er forskjellene så store at bokstavelig talt liv kan være avhengig av hvilke bydel forbrytelsen sokner til.

I krigstid er det også vanlig å bli tiltalt for forræderi, som kan være alt fra å desertere til å spionere. Dette dømmer adel, eller for en soldat, øverstkommanderende. I særs alvorlige tilfeller kan Kongen dømme spioner. I krigstid vil man helst unngå dødstraff og mange forbrytere får muligheten til "å bevise sin uskyld" ved å tjene ved fronten. Dette gjelder ikke i noen tilfeller for desertører. Det er utelukkende Kongen som kan samle hærstyrker og kalle til krig.

Ære og Død

Dette er choistenes regler for krig slik de ble bestemt av det hellige Konsil av år 40: